Besøk hos Serena Stokke, sommeren 1986.

Av Marit Aubert, født Strømme (1927 – 2016)

Sommeren 1986 var jeg en tur i Tvedestrand. Jeg parkerte oppe ved folkeskolen og jeg fant på at jeg ville besøke Serena og Torstein Stokke. Disse to kjente jeg fra den tiden de leide i Kleiva. Senere bygde de to hus øst for Gamlehjemmet på Dypvåg. Da de ble eldre solgte de det de eide på Dypvåg og flyttet til en leilighet i Rughaven. Der var det sentralt og alt innendørs var nytt og lettstelt.

Da jeg ringte på kom Steinar, sønnen og lukket opp. Jeg ble rent forskrekket for han brukte jo å ha logi annensteds. Han hadde medbragt ei ”dame” som satt og røkte. Serena og Torstein tok hjertelig i mot meg og Steinar satte over kaffe. Praten gikk mest om gamle dager, og Serena fortalte meg hvordan det gikk til at hun ble så glad i Normannvik og Skibvik.

Jeg lar Serena fortelle:

Jeg vokste opp i Eikedalen, men da jeg var ca. 14 år kom jeg til bestemor i Skibvika for å være hos henne over vinteren.

Bestemor het Serene Johansen. Da hun giftet seg med bestefar slo de seg ned på Risøya. Bestefar var baker. Han bakte opp hauger med bakverk som ble levert til skutene som kom innom. For bakverket fikk han penger, men også lin. Av denne linen vevde bestemor duker, lakener og håndklær. Hun både kardet spant og vevde. De ferdige produktene var ikke for salg, bestefar tjente såpass at de levde bra.

Etter hvert fikk de 4 barn, 3 gutter og ei jente. Da barna enda var mindreårige døde bestefar. Bestemor måtte ta seg arbeid. Hun fikk ansettelse på et kommunalt gamlehjem som lå på Rota.

Mens bestefar levde hadde de satt opp et hus i Skibvik. De eide noe grunn der, ikke mye. Mesteparten av Skibvik eide Teodor Skibsvik og Hans Jensen. Det ble vanskelig for bestemor å klare seg med 4 små. En høst hadde ikke eldstegutten sko så han kunne komme seg på skolen. Hun visste ikke annen råd enn å henvende seg til fattigstyret og be om hjelp. Der fikk hun avslag. Dette gikk hardt inn på bestemor. Hun avhendet huset på Risøya, sa opp stillingen på Rota og flyttet til Skibvik. Nå begynte et strevsomt liv for henne. Hun var vel vant med å arbeide, men det arbeidet hun begynte nå var så hardt at man må undres på hvordan hun holdt ut og hvorledes kreftene strakk til.

I Lyngør hadde hun vaskejobber bestemte dager i uken. For å komme dit måtte hun ro over fjorden. Som regel var to av barna med henne, den eldste passet den yngste hjemme. I Skibvika hadde hun lønnet arbeid for Hans Jensen. Hun vevde, bar møkk og gikk til hånde 12 – 16 timer i strekk, alt etter årstiden. Lønnen var 50 øre dagen. I tillegg til de to lønnede arbeidsplassene hadde hun hus, barn og egen eiendom å ta seg av. Hun hadde bare en åker, men alle skortene ble etter hvert oppdyrket. Hun hadde poteter, gulrøtter, rips, solbær og frukt. Nede ved stranda lå en pram. Den brukte hun til Lyngør, men også til fiske. Slekten hjalp til da det røynet på som verst.

Den vinteren jeg var hos henne vevde vi meget. Det var koselig. Vi bakte brød og fladtbrød og stelte fiskemat av fisken vi dro opp. Bestemor var blitt gammel og hun klarte ikke så mye utendørs arbeid. Barna vokste til og dro ut. Det var Severin, Jakob, Jens og Anna. Anna dro til Oslo. Der giftet hun seg og fikk 4 barn. Hun bygde det store huset på 50-tallet. Datteren Lene bygde senere hytta nede ved sjøen. Åslaugs datter Anne Margrethe bor i Tvedestrand. Hun er gift Fokkens.

Bestemor døde i 1937 på Ekedal. De siste årene var det far som tok seg av henne. Hun var 94 år da hun døde. Hun bodde også noen år i Oslo hos Anna.

Da jeg var hos bestemor bodde Teodor og søsteren Inga i huset nærmest sjøen. Disse to var oppvokst på  Skibvika, men Teodor hadde i yngre år arbeidet ”i poser” inne i Oslo. Det var bare 3 hus i Skibvika på denne tiden.

Hans Jensen bodde i det andre huset med sin familie. Det var lite omgang naboene i mellom. Livet var for krevende, de arbeidet så mye at de ledige stundene var de helst i ro hjemme hos seg selv.

 

Dette noterte jeg da vi satt å drakk kaffe.

Marit Aubert.