Normannvikveien 100 år
Av Marit Aubert, Normannvik, tilrettelagt av Jens Ragnar Larsen
Inntil 1919 lå Normannvik utenfor allfarveg. Før dette året hadde folk fra Normannvik to muligheter for å komme til Dypvåg. Enten å bruke ”handårene” (ro i pram) eller å gå stiene som lå innenfor bebyggelsen og på ”baksiden” av de to fjellene, Kirkefjell og Slottefjell. Vannvegen var mest benyttet i sommerhalvåret. Folk rodde til kirken, og de rodde til sine åkrer som lå nær Dypvåg. De handlet på Krokvåg og på Askerøya. Når isen la seg, eller når uvær satte inn, måtte de gå til fots. Skolebarna måtte da bruke oppgåtte stier. Fra strandkanten hjemme i Normannvik gikk de opp til Øvre Normannvik, et område med skog, svaberg og steinurer. Så fulgte de stien gjennom skauen til den lille grenda, kalt Dalen. Derfra gikk de stien opp bak Slottefjell. Min bestefar, født 1860, mintes at de som barn måtte hale seg opp stien ved å ta tak i busker og småkratt når snø og is gjorde det vanskelig å komme frem på normal måte. Ved kirkestedet var terrenget litt slakere, så da kunne de skli nedover. Når ungene endelig nådde skolen høst og vinterstid, hendte det at de var gjennomvåte. Støvler, sokker og votter og gensere ble da hengt rundt ovnen i klasseværelset. Luften ble dårlig og fuktig, men tøyet ble tilnærmet tørt før de skulle hjem igjen.
I sommerhalvåret var det enklere. Det var to brygger ved Dypvågkilen, en ved Kobbervika og en ved Dypstø. Før vegen kom, kunne barna bli fraktet over. Noen ganger hendte det at båten ikke lå på ”riktig side” når de skulle hjem. Da måtte de stå og rope: ”Kom og hent”. Som regel var det en eller annen som kom hørte dem og kunne frakte dem over.
I 1890 søkte Dypvåg Herred om bidrag fra fylket for å anlegge og delvis omlegge tre vegprosjekter. Dersom hovedvegen gjennom bygdene skulle gjøre full nytte for seg, måtte det skaffes tilførselsveger til hovedvegen. Oppsitterne i ”Dybvaagdalen, Nordmandvik, Heller og Skibvik” søkte om bidrag til veg fra Dypvåg til Normannvik. Saken ble behandlet i Dypvåg Herredsstyre i 1913.
Kostnadsoverslag: Dypvåg – Kobbervik: 1070 m kr 15000, Kobbervik-Normannvik 590 m kr 3100. Til sammen kr 18100 for ca 1660 meter veg. Bredden skulle være 2,5 m med møteplasser, unntatt på en 360 m lang strekning som ville bli spesielt kostbar. Der skulle bredden innskrenkes til 2 meter. Arbeidet med dette vegstykket var ikke helt enkelt. Arbeidsfolkene måtte bore seg inn i fjellet, og nedenfor lå kilen. Bygdefolk fulgte nøye med i arbeidets gang. En dag gikk det galt. Manfred, en av arbeiderne, mistet taket og raste rett ned i vannet. De andre fikk han opp nokså raskt. Etter en tid kom læreren, Kvilekval, for å se på vegprosjektet under Slottefjell. Han kikket ned i vannet og henvendte seg til Skuland, som ledet arbeidet. ”Hvor dypt er det egentlig her?” ”Æ vett ikkje”, svarte Skuland, ”men spør Manfred, han har vore nere å kikka”! Svaret må ha vakt stor munterhet, for det blir husket ennå.
Oppsitterne hadde tegnet bidrag for til sammen kr 6000 til vegen. Grunneierne, med unntak at Prestegården, ga fri grunn. Fylkestinget 1914 ga 1/3 bidrag til anlegget, som ble overlevert 2. oktober 1919. Lengden ble oppgitt til ca 2000 meter.
Angående overleveringen av vegen i 1919 står det å lese i protokollen fra Aust-Agder fylkesting:
”Sak nr 80. 1920.
Meddelelse om veiavleverelser.
Fra Aust Agder Fylke Arendal den 15. mars 192
Til Aust Agder fylkesting.
Jeg tillater mig herved at forelægge det ærede fylkesting meddelelse om de i 1919 foretagne veiavleverelser.
H.T. Knudtzon.
Aar 1919, den 2 oktober, møtte ved Dybvaag kirke fylkesmannen, overingeniøren for fylkets veivesen, Dybvaags formannskap og lensmann, samt veiopsynsmann Storlie til befaring av bygdeveisanlegget Dybvaag – Nordmanvik, der av overingeniøren var erklæret ferdigbygget.
Under befaringen møtte kaptein Berntsen og henledet opmerksomheten på en stikrende, der paastodes aa opdemme vandet til skade for hans dyrkede mark. Det viste seg imidlertid at en grøft på utsiden av veien, der skulde bortlede vandet fra den forsænkning hvori stikrenden laa, ikke var forsvarlig oprensket og utdypet. Det blev da bestemt at grundeieren paa egen bekostning fik faa denne grøft oprensket, og skulde det da vise sig at stikrenden opdemmet vandet til skade for hans mark, skulde anlegget sørge for at saadant for fremtiden ikke ble gjort. Med dette forbehold blev anlegget overlevert til Dybvaag herred til fremtidig vedlikehold. Anlegget er ca 2 km langt.”
Overgangen fra ingen vegforbindelse med utenverdenen, og til å kunne bruke gruslagt bygdeveg, må ha vært enorm for de fastboende langs vegstrekningen Nordmannvik-Dypvåg. Også for dem som bodde øst for Normannvik må den ha hatt en viss betydning. De fleste mannfolkene var til sjøs og seilte jorden rundt, men for konene, barna og de andre hjemmeværende må vegen ha betydd en ny tilværelse. Håndkjerrer ble tatt i bruk og transport med hest ble etter hvert vanlig, både sommer og vinter.
Først på 30-tallet, da den første butikken ble åpnet ved Dypvåg brygge, hadde en del av beboerne langs vegen for lengst skaffet seg sykkel. De første bilene våget seg rundt kilen og kom vel frem til endestasjonen ved Kommunebrygga først på 20-tallet.
Stor trafikk ble det ikke. I min oppvekst på 30-tallet hadde vi mange billøse dager pr uke. De som kjørte var doktorene, en og annen gang kom en drosje, og hver uke kom ”Bromsebilen”. Den kom en fast dag i uken. Uansett hvilket kjøretøy det var, så løp alle ungene ned til vegen for å betrakte disse tekniske vidunderne. ”Bromsebilen” var mest spennende. Navnet hadde den fått fordi den fraktet brød og kaker fra baker Broms i Tvedestrand. Den hadde en kasse med to dører bak førerhuset. Når disse ble åpnet kunne en se haugen av brød og forskjellige kaker på små hyller som var montert inne i kassen.
Etter krigen økte trafikken, og vegen ble forbedret. I 50-årene ble den utvidet, og de verste svingene ble gjort mer oversiktlige. Ved disse arbeidene var det siste gang det ble brukt håndboring med hammer og feisel før skyting.
Etter utbedringen i 50-årene ble det også mulig å brøyte vegen med bil og hestebrøytinga var en saga blott. Hestebrøytinga var det Anders Berntsen fra Rørkil som hadde ansvaret for, men av og til når det var mye snø måtte de ha to hester foran plauen (plogen) og da var det Peder Myra fra Reinsfjell som stilte opp. Plauen var parkert noen meter fra krysset ved gamlehjemmet og navnet Plauen etablerte seg etter hvert som et stedsnavn som vel de eldre i bygda fremdeles husker. Den siste hesteplauen ble laget av Peder Larsen fra Vinterstø og arbeidet ble utført i ”løa” som nå er revet. (Huset der Kjell Andersen bodde.) Hesteplauen skrapte ikke akkurat vegen ned til grusen og det førte til ypperlig føre for rattkjelke og spark når det var kaldt. I mildvær var det mildt sagt mer slapsete.
Noen vintre kom det så store snømengder på kort tid at hestene ikke kunne ta seg fram og da var det bare måking med handmakt som dugde, og opp til 10 personer var i arbeid langs vegen og spesielt under Slottefjell. Timelønna for dette arbeidet i 1954? Var kr. 2,23. Et år i begynnelsen av 50-årene kom det mye snø og en kombinasjon med ”lagelig” vind gjorde at snøen ble målt 7 meter opp på Slottefjell derfra skrånet den jamt ned mot en usikker is. Stabbestein var ikke å se.
De siste 20-30 årene har trafikken på vegen økt ytterligere. Det skyldes i første rekke vår velstandsutvikling. Det er ikke lenger bare de fastboende som gjør bruk av vegen. Hver weekend og hver ferie reiser folk til hytter og hus. Forbedringer blir stadig utført. I 1979 ble den første vegbiten fra Dypvåg og østover asfaltert. I 1987 ble asfaltdekket forlenget ned til Dypstø, og i 1990 ble vegen asfaltert helt frem til Normannvik. Den har for lengst fått status som fylkesveg. I 1987 ble også Slottefjell sikret. Der en før risikerte steinsprang og steinsprut i hodet, er det nå boltet og forsynt med jernnett. I forbindelse med dette arbeidet er vegen ytterligere utbedret og forsynt med autovern. I 2010 ble det lagt nytt asfaltdekke fra Dypvåg og til snuplassen ved Normannvik brygge.