Gården Normannviks kjennte historie (Del 2.)

Pål og Henriks onkel Ole Henrik Henriksen kjøpte i 1847 av Bernt Henriksen Ø.A. en eiendom 2 2/5 ksk.  Den eiendommen kom fra det godset som Bjørn Gundersen kjøpte ca. 1700. Det var gått gjennom flere hender før den ble kjøpt av Bernt Henriksen i 1845.  Ole Henrik var gift med Inger fra Grasåsen på Vegårdsheia.  Søsteren ble gift med Ole Henriks eldste bror Ole da Maren Berntsen Sanden døde. Broren deres var gift med min bestemors tante.  Hans etterkommere var professor Lars Vegard og grossister i stup-NM, Grunde og sønn.  Ole Henrik ble borte på sjøen før han var 40 år gammel. Hun solgte da hun var blitt enke eiendommen Engholmen til Knud Johnsen, Sanden 1/4 ksk., på Storrkjær 1/6 ksk. og noe tilbake til Bernt Henriksen, Ø.A.  Datteren Store-Karen ble gift med Torvild Gjerulvsen . Moren døde på Gjøseid hos svigersønnen.  Sønnen Ole Henrik Torvildsen forsvant da faren giftet seg igjen i 1900. Han var til sjøs og var 18 år da faren giftet seg med Marta Pedersdatter fra Heller.

Marcus Jensen kjøpte hus antageligvis av Jens Pedersens døtre. Det var ikke mye igjen av eiendommen hans.  Eiendommen som Halvor Olsen arvet går nesten opp i husveggen. Den er en del av Jens Pedersens solgte og pantsatte gods. Marcus kjøpte noe av Peder Jespersen V.A. (Lisboa) og festet noe bl..a. Kobbervikdalen fra Marcus Marcussen V.A.. Hans sønn John, slo seg ned på Storrkjær. Han døde 31 år gammel og enken kjøpte av Peder Pedersen V.A. 2 eiendommer.  Siden kjøpte sønnen Marcus Johnsen av Beruldsen, Heller, en stor del av Krokkjær, helt på østgrensen av Normannvikgården.

Den yngste sønnen til Marcus Jensen, Mar cus,  kjøpte som  nevnt en stor del av Myra og noe skog av Ole Gundersens eiendom.

Ved salget til Ole Gundersen/Halvor Olsen Steinsøya og Ole Gundersen, Ho It av Jens Pedersens (Sanden) eiendom ble grensene oppgitt å begynne ved søndre enden av Bogenes og gikk helt ned til Askedalsveien. Dessuten fire små holmer.  Eiendommen grenset til eiendommer tilhørende Peder Jespersen, Henrik og Christopher Bjørnsen og Carl Andersen, Alle fra vestre Askerøya, Sanden.

På Heller bodde folk fra ihverfall midten av 1700-tallet. Etter Napoleonskrigene kom folk vi kjenner til. Jacob Åsmundsen, Evje leide og siden kjøpte jord av det Gunder Berntsen, Dypvåg og Askel Olsen hadde kjøpt av Carl Andersen, Sanden/V.Sandøya. Barnebarn av han var bl.a. Torvilds-Marta og Ingeborg gift med Gunder Olsen, Kleiva og Johannes Pedersen, gift med en datter av Mikkel Pålsen d.y. Navn var Hellerplassen og Hellerhaven.

Bernt Pedersen fra Størdal bodde på Stemkjær fra ca.1830. Ca.1860 kjøpte han jorden fra etterkommere av Bjørn Gundersen V.A. En av Bernts døtre fikk barn med en Aslak Thorbjørnsen, Vegårdshei.  Sønnen Bjørn var far til alle Bjørnsenbarna. Jens Berntsen bodde i det andre huset.

 

 

Hovedgården på Heller tilhørte fra gammelt av Oksevika, trolig arv fra den første konen der. Datteren av Ellef Knutsen ble gift med E.B Berulfsen fra Hovdan. Han kjøpte eiendommen på Heller av sin svigerfar, mellom l og 2 ksk., og bygde huset som står der ca. 1850.  Sønnen fikk utskilt tomt på fjellet for hus.  Berulfsen var skipper og reder og en av sønnene (Solborgeieren) drev stort som skipshandler i Luth, Skottland en tid og var godt kjent av norske skippere og sjøfolk. Husene ble solgt i 1892-94 til kommunen til gamlehjem og sjømannshjem.  Huset på heia, brant etter kort tid og bare grunnmuren og en gedigen trapp står igjen. Nærmere Storrkjær, ut mot sjøen var det også et guttehjem en tid.

Brendvinsskjæret eller Brenningsskjær ble av Svend Henriksen, Hammedalen V.A. bygslet for livstid til Rasmus Andersen fra Bergen, men han var nok fra Lærdal. Han eide i 1874 et hus under oppføring. Han var 53 år og konen 33 år gammel i 1874. De hadde to barn en gutt og en pike som sikkert ble født i "Brændvinsskjæret.  Ellef Hansen av Pålsfamilien på Reinsfjell var sjømann og hadde mange barn. Emanuell var stuert på seilskip som min farfar førte. De flyttet dit en gang i 1880-1890 årene. Ellef døde i 1904. Svend Henriksen var bror til tidligere omtalte Bernt H. Ø.A. og etterkommer etter Peder Pedersen, Sanden. Rasmus, kone og barn må altså ha forsvunnet på tross av at de hadde leid plassen for livstid.

Når jeg nå behandler br.nr. 21 Engene, skyldes det at det er det eneste bruket som har gått fra far til sønn helt siden siste del av 1600-tallet, og at det er den siste del av Bjørn Gundersens Ø.A. og svigersønns innkjøpte gods helt fra 1659. Jeg har tidligere fortalt om de forskjellige deler som er blitt solgt av Bjørn Gundersens andre arvinger. Bjørn Gundersens dattersønn Bjørn eide nesten 4 ksk. i Normannvik. En sønnedatter ble gift med odelsgutten på Løvdal og en sønnesønn ble gift med en av døtrene på Løvdal.  Ca.1750 var det på mote å skifte navnet fra Bjørn til Berent (Bernt) i hele Dypvåg. Siden het slekten Berntsen eller Henriksen. Da Henrik Berntsen døde etter et forlis i 1848, lot odelsgutten som nevnt utskille l ksk. av 3,6 ksk. til eldste halvbroren og stemoren.  Den utskilte eiendommen omfattet husene på Sanden, syv dyrkede parseller på Engholmen og to større skog- og jordeiendommer på Sandshalvøya. Hele den ytre delen der heter forøvrig Tellefsnes. Jordene ved fru Styris hytter heter fra gammelt av Silkjærshagen og ved Salvesens hytter Oren (Auren). Fra Silkjærshagen flyttet odelsmannen Bernt Henriksen (f.1821) et tømmerhus som han satte opp igjen på sin eiendom i Normannvik hvor det var best i le, penest og med dyrknings j ord omkring. Han fikk hjelp til huset av Ole Bjørn Berntsen, som var på samme alder og litt i slekt. Omkring husene ligger Jonsholmen, Grytekjær(lia), Brombakkene og Trøstens ås. Ring Marcussen og datteren Gerd bodde lenge på eiendommen. Skogsteigene ligger på begge sider av Lindfjellmyra mot Størdalsvannet, fra Ekenes til Oren. Bernt var som morløs som nevnt vokst opp på Løvdal sammen med Ole, Morten, Ole-Henrik etc.. Han var tremenning til dem og fetter til Karen Amalie på Amalienborg.

 

 

Den andre dattersønnen til Bjørn Gundersen het Carl. Sønnene hans giftet seg med hver sin datter av de meget velstående Bjørn og Gro Knudsen fra Borøya. En av sønnesønnene til Carl var Jens Pedersen, Normannvik. Sønnedøtre av Carl ble gift med bl.a. Hans Larsen og Lars Olsen , Eidbo og Clemet Pedersen, Hagen. Enken etter en av Carls sønnesønner ble gift igjen i Normannvik og ble mor til Inger Aline Pålsdatter, som ble gift med Morten Henriksen, Løvdal. Begge to av de gamle husene på Dypvågstranda ble bygd av nære etterkommere etter Peder og Carl.

Jens Pedersen, Normannviks eiendom ble for størstedelen solgt til Jens Olsen, Eidbo i 1800, men han greide ikke beholde den i de vanskelige årene etter 1814.  Sønnene ble boende på Sanden.  Ved Morten Henriksens kjøp av en stor del av eiendommen, fikk sønnen Knud husene tilbake og Jon bygde et relativt stort hus nærmere sjøen. Det er forlengst borte. Noen sier det er flyttet til Lyngør. Jeg er i besittelse av en tynn sølvskje med innskripsjonen J og K.O 1804.  Jons kone het Karen og kom fra Oksevika.  Sønnen Knud var gift med min oldemors søster fra V.A. Hennes datter Tora var bestemor til Henrik og Magne Mortensen. Knuds sønn Jon var skipper og gift med en fra Sogndal. En meget yngre søster var gift med Johannes Lunde, som kjøpte det siste av Carl-etterkommmerenes gods, det s.v.-huset. Jens barn, det var tre døtre, solgte huset etter mer enn hundre år i slekten. Jon Knudsen var skipper . Han var i sine yngre år 2.styrmann på Norges hurtigst seilende fullrigger "Lancing". Den siste av Carl Pedersens gren på Sanden var Kathrine Jensen.  Hun var eneste barn av Jens Anton Nilsen og Henrik Berntsen d.e.s datter Ingeborg Marie. Det var hun som solgte eiendommen til Johannes Johannessen, Lunde i 1895.

Ved skifte etter Henrik Berntsen, Sanden i 1850 ble hans enke med 7 barn sittende på Sanden.  Odelsmannen fikk skilt ut 1 ksk og husene for eldste halvbror. Han solgte til den neste broren, Henrik Henriksen i 1873.  Han var gift med datter av Askel Olsen, Dalen og sønnen "lilleHenrik" i Krokvåg overtok da faren ble borte på sjøen ved "Rigels" forlis i 1883. Datter til Søren Pålsen, Normannvik døde på Sanden i 1846 og datteren Åse Catrine i 1893.  I tiden rundt første verdenskrig ble eiendommen solgt ut av slekten etter ca.250 år. Ny eier var gårdbruker Ånon Jensen Mostad fra Gjerstad.

Jon Jonsen hadde en sønn som var døpt Jon.  Faren ble vanligvis ikke kalt opp i levende live. Kanskje skikkene begynte å forandre seg. Jon d.e. eide og førte en skonnert som het "Haabet". Den var skoleskipet for mange Dypvåggutter og fikk sitt endelikt som sunken kull-lekter i Bakkeskåt. Sønnen hans Jens fikk 7 barn på Sanden og bodde ved siden av Henrik Berntsens enke. Han flyttet til Borøya kort tid etter at faren døde i 1897. Moren, Lina Sanden, var datter av Tjøger og Ingeborg Helene, V.A./Dalen. Hun mistet 3 sønner og en svigersønn ved forlis eller ulykke på sjøen. Havet gir-havet tar.

 

 

Engholmen

 

Bjørn Gundersen på 1600-tallet kjøpte som nevnt 6 ksk.(4ksk.) i 1659. Engholmen var antagelig en del av den eiendommen. Hans forskjellige etterkommere fikk litt jord der alle sammen. Det var folk fra Vollen, Risør, Størdal,  Dypvåg  og  v.og ø. Askerøya. Noe særlig fast bosetning ble det ikke, men en del bodde der kortere eller lengere tid helt fra begynnelsen av 1600-tallet.  Gunder Eriksen bodde der ca 1660.  Han var fra Vollen og hans nevø ble gift med en av Bjørn Gundersens V.A.s døtre, Alis. Hun arvet sin del og hennes etterkommere solgte jordene på Engholmen og V.Askerøya 1 1/2 ksk. til Carl Andersen, Sanden i 1777.  Alis og mannen Erik bodde litt der, men flyttet tilbake til Vollen. Rundt 1800 flyttet Rasmus Olsen til Enghalmen.  Hans datter Anne ble gift med den tidligere nevnte Ole Andersen, som skaffet koner til så mange i Normannvik og som i 2dr ekteskap bodde i Skutevika.  En annen av Rasmusdøtrene ble gift med matros Ånon Andersen og fikk feste på livstid en tomt der i 1841. Men han levde ikke lenge.  "Ånons stue" går igjen i skylddelingsforretninger på den tiden. Ellers er det nevnt en "Mesters stue". Det underlige med Engholmen var at det var et utall små dyrkede jordstykker. Utenom Bjørns arvinger på Sanden, beholdt mange av hans arvinger på V. A. sine små stykker der.  Christ en Johnsen V.A, Ole Tallaksen V.A., Peder Jespersen V.A. og Peder Pedersen blir stadig nevnt. Ole Gundersen og Ole Henrik Henriksen fikk stykker der da de kjøpte gårder på V.A. med Normannvik. Likeledes Morten Henriksens del av Jens Pedersens tidliger eiendom omfattet teiger på Engholmen. Mye av dette ble kjøpt av Sandenfolk som Johnsenbrødrene og Nils Jensens familie. Nils Jensen solgte skogen ved Størdalsvannet og litt jord i Normannvik til Pål Mortensen i 1880.  Samtidig kjøpte yngste sønn på Sanden, Severin Henriksen, tomten, hvor huset er bygd, en jordteig vest for huset ved bryggen, en øst for huset ved orene og småjordene helt nord.  Severins mor og eldre bror fikk ved deling av bnr. 21 i 1850 syv mindre dyrkede jordstykker. Mostad kjøpte senere rundt slutten av første verdenskrig bnr.22 og skipper og reder J. Mathiesen Severin Henriksens eiendom i tyveårene.  Skog, knatter og det meste eller alt av strandlinje utgjorde felles bubeite. Om manglende eiendomsbesittelse av denne delen av Engholmen var ukjent av Mostad og Mathiesen ved erhvervelsen vet vi ikke. Det får man håpe.  De delte ihvertfall øya mellom seg i 1926, med rette eller urette.  I 1951 solgte Mostad Solodden til en sønn av Mathiesen. At Mostad ikke hadde hel eller uinnskrenket eiendomsrett er nokså sikkert. At delingen av bnr.36 til Mathiesens arvinger til hyttetomter og hyttebygging er juridisk holdbart, er vel også et spørsmål. Er det noen på Ø. og V. Askerøya som eier eller er medeiere i noe av det Mathiesens arvinger eller Golar ved T. Eriksen tror de eier.

 

 

 

Næring og sysselsetting

Livet i Normannvik i gamle dager var basert på en kombinasjon av sjøfart om sommeren og jordbruk og fiske. Kvinnene var de egentlige jordbrukere. Mannen seilte og var i skogen mye. Det kom en del "fjellmenn" fra de indre deler av landet. De leide eller kjøpte seg små plasser og fikk seg også hyre hvis de kunne, som matroser eller tømmermenn. Halvor på Ekenes ble skipstømmermann. De første i Dalen var også tømmermenn, senere ble sønnene styrmenn og skippere. På Steinen og hos Jørgensen var mennene dagarbeidere, sønnene ble ofte sjøfolk, mannskap eller stuerter.  Under Napoleonskrigene var f.eks. Marcus Jensen, Henrik Berntsen og Pål Mikkelsen(odelsmann) utkommandert til flåten.  Ola i Kleiva var matros og druknet i Frankrike. Jens Hansen og Halvor Olsen var også matroser og omkom med skonnert Solid. Ole Henrik Henriksen omkom antageligvis til sjøs. Det er mange på noen hundre meter. Ole Henriks svigersønn Torvild hadde seilt som skipstømmermann. Ellef i Brenninsskjær var matros og en av sønnene stuert. I Stemkjær, Storrkjær og Skutevika var det matroser og båtsmenn. Av de gamle familiene i Normannvik ble de fleste skippere dersom de levde lenge nok, eller styrmenn. Ca.1700 førte flere såkalte sandskuter på 5-6 kl.(12-14 tonn). Senere økte størrelsen til 14 til 25 kl., så større brigger og så barker. Sandskute betydde at de kunne seile seg opp på stranden f,eks. ved Fladstrand på Jylland. Berulfsen på Heller var storskipper og småreder, Jens Pedersen likeens endel tidligere. Pål og Henrik Mortensen var skippere og partsredere.  Henrik Berntsen var langfartsskipper og bestyrte rederi helt frem til 1921. Nils Halvorsen var seilskuteskipper.  Lars Haglund var skipper, likeledes Severin Henriksen,Engholmen og de fleste av mennene på Sanden inntil 1880-90.  På Sanden omkom 12 stykker på sjøen.  De siste eierene, Aanon og Henrik Henriksen, av den ene delen av vår eiendom, nr.22, Sanden, var også skippere og partsredere. Rudolf Hansen og Kristian Andresen var håndverkere og østlendinger (fy!!).

       

Utskifting.

I 1903 var det utskifting for den gamle Normannvikgården. Eiendomsforholdene når det gjeldt innmark var et virvar uten like. Noen eksempler viser dette, Sevenius sin tomt var inndelt slik at Halvorsen hadde ca.20 meters bredde fra steingjerdet, deretter Pål Mortensen ca.30 m., så Henrik Berntsen ca.20m og deretter Marcussen ca.35 m. Dalen bak Pål Mortensens hus var delt mellom Pål, Mikkel Pålsen(Berte) og Henrik Berntsen. Fra Bjerkelia ved Engene til Alf Mathiesen eide Henrik Mortensen jorden langs veien eller stien. Der hadde Henrik Berntsen noe jord.  Grytekjær var Pål Mortensens og "myra" ved Engene var Mikkel Pålsens fra parkeringsplassen. Sydsiden av Engene var Pål Mortensens, nordsiden Henrik Berntsens. Henrik Mortensen eier også et fint lite jorde ved Støren, så Jørgensen går over innmark når de skal til båtbrygga si, men hele avstegningen er vel juridisk tvilsom. Normannvik-haven tilhørte Mikkel Pålsen (Berte) på østsiden og Pål Mortensen på vestsiden til veien, med plass for tømmerslep gjennom haven på vinterstid.

 

 

 

Marcussen og Ole Henrik Henriksen fikk innmark på Myra, Pål Mortensen dalen mot Gunhildsgård, Henrik Mortensen jordene ovenfor husene mot Engene (Ospehola var tidligere kjøpt av Mikkel Pålsens eiendom) og Henrik Berntsens fikk samlet sin jord på Engene på begge sider av Stordiket. Berte (M.P.d.y.) fikk jorden videre vestover, tidligere Henrik Mortensens, og dessuten Grytekjær med lia og olla.

Den gamle gangveien gikk tvers over bjerkelunden og mer over mot fjellet ved Engene, svært nær husene og ved østre ende av haven helt inn til fjellet mot nord. Ellers gikk veien videre gjennom skaret ved Pål Mortensen og kloss i husene til Marcussen og langs myra som nå.  Det gjaldt å spare innmark, men ved Engene måtte en legge veien hvor det mer eller mindre var sand og forholdsvis tørt. Veien endte vest ved brygga i Kobbervika. Der hadde mange av gårdene liggende en båt for overfart til Dypestø. Når en ikke kunne komme sikkert over Dypvågkilen, måtte en gå skaret på baksiden av Slottefjellet.  Det var en hard tur for mange små skolebarn.

Matrikkelskylden ble inntil midten av 1800-tallet angitt i huder à 12 kalvskinn. Deretter i daler, ort og skilling, l kalveskinn var lik l ort og 6 skilling. Ca. 1880-90 gikk en over til skyldmark og øre. l ort var lik 24 skilling.