Småplukk fra dagliglivet (og griseslakting)​

​

Dagliglivet i Normannvik forløp rolig og godt.  Før skolepliktig alder var dagene fylt med lek og få plikter.  De voksne hadde nok å gjøre.  I Østre Normannvik hadde familien Marcussen kuer, likeså familien Gjeruldsen.  Hos Halvorsen, mine besteforeldre, hadde de ku fra de flyttet inn fra Lyngør ca 1920 og og antagelig til våre foreldre giftet seg i 1924.  De tre familiene dyrket jord og var selvforsynte med poteter, grønnsaker, frukt og bær.  De holdt høns, og de fisket.  De brukte både bunnsnøre og teiner.  I Vestre Normannvik var det bare hos Karl Mortensen de hadde kuer da jeg vokste opp.  Til gjengjeld hadde de 3 stykker.  Det var dagens begivenhet for Egill, Nørn, Affen og meg å få bli med Magne (sønn av Karl) til Brenningskjæret og hente kuene.  Mens beboerne i Østre Normannvik hadde jordstykkene rundt husene, på Bekkejordet, Kleiva, myra og Bogenes, hadde beboerne i Vestre Normannvik jordstykker på veg mot Engene og i Øvre Normannvik.  Dessuten dyrket de på jordstykker nær husene.  De fleste fisket til husbruk, og hos Karl Mortensen satte de av og til garn.  Om våren kjøpte mange husstander gris som ble fødd opp i sommermånedene og slaktet senhøstes.  Hver uke kom «kjøttbåt» fra Lyngør. Det var Løvdahl som la til ved Kommunebrygga og solgte kjøttvarer.  Husmødrene skulle som oftest ha kjøttdeig eller bibringe til søndagsmiddagen.  Lyngørfiskerne la til ved brygga når fangsten var for liten til å levere til fiskemottaket, og for stor til eget bruk.  I makrellsesongen var det ikke sjelden vi kunne høre ropet: «Fersk markell i dag»  og fersk var den, nytrukket og fin. 

​

Griseslaktingen var høstens store begivenhet.  Det ble en travel tid for husmødrene, men også en tid for sosialt samvær.  Skikk og bruk var å be naboene til pølselag en av de første dagene etter at selve slakteprosessen var vel overstått.  Disse sammenkomstene gledet vi oss til, både voksne og barn.  Hele nabolaget fulgte nøye med når slaktingen skulle foregå hos den enkelte.  Så ordnet en seg slik at alle kunne samles til pølselag rundt forbi.  Menyen var den samme i alle husene: 3 sorter pølse (blodpølse, potetpølse og grynpølse).   Det var sukker og sirup på bordet, kaffe til voksne, saft eller melk til barna.  Etterpå litt kake som var bakt i god tid før slaktedagen.  Ved bordet ble det pratet og ledd, og merkelig nok smakte maten like godt om det var pølsefest nummer en eller nummer seks en deltok i.

Arbeidet med å ta vare på alt etter et griseslakt var både anstrengende og krevende.  Alt måtte planlegges slik at ingenting ble ødelagt.  Kjøleskap og fryser fantes ikke.  Retter av blod og innmat måtte derfor tilberedes først.  Det som skulle oppbevares, ble enten hermetisert,   lagt under fettlokk eller saltet.

​

Jeg antar at arbeidet med slaktingen foregikk nokså likt rundt forbi.  Selv kan jeg bare beskrive hvorledes det foregikk hos oss.   Slakter ble tinget fra Hovet.  Døren i det gamle fjøset på Sjømoa ble hektet av og lagt på 2 krakker.  Der skulle grisen gjøres klar til avbusting og partering.  Slakteren dro grisen ut av bingen i et tau.  På jordet på Sjømoa skaut han den i pannen og stakk den.  Blodet ble samlet opp i en bøtte.  Mamma rørte fra begynnelsen, siden måtte jeg overta.  Det gjaldt å røre til blodet ble noenlunde kaldt, slik at det ikke skulle levre seg.  I bryggerhuset varmet vi vann og bar ned til slakteren mens han fjernet all busten.  Så ble der satt til lufting, så vi kunne plassere alt fra grisen i et kjølig rom.  Hele dagen gikk med til slaktingen, men da kvelden kom, var grisen partert og alt båret opp.  Etter kveldsmaten ble kjøkkenet klargjort for morgendagen.  På kjøkkenbenken ble det plassert et par store boller av stentøy.  Oppi dem hadde vi gryn som skulle bløtes i melk over natten.  Det ble målt opp krydder og rosiner, alt av redskaper ble hentet frem, likeså de små lerretsposene til blodpølsene, ekstra kluter og håndklær.  På klaffebordet ble kjøttkverna skrudd fast.  Ute i gangen sto en gryte med skrelte poteter.   Disse skulle deles opp og males.  Vi bar også opp ekstra med vann og gjorde klar den største gryta i huset til koking av blodpølsene.  Senere ble også grisehodet og annet som skulle brukes til persesylta, kokt her.

​

Vi var 3 voksne og 3 barn i familien hos bestemor og bestefar på Kveldro.  I ca en uke måtte alle måltidene inntas i stua.  Der måtte vi også stelle oss og oppholde oss mens arbeidet på kjøkkenet foregikk.    Mesteparten ble utført for hånd, kjøttkverna ble brukt til å male opp lever, lunger og deig til medisterkaker.  Første arbeidsdag startet med blodpølsene.  De oppbløtte gryna ble tilsatt krydder, rosiner og litt hakket talg.  Deretter ble dette blandet med blodet.  Alt ble rørt godt sammen.  Denne røra ble så øst opp i posene.   Deretter ble disse kokt i saltet vann.  Hos oss ble både grynpølsemassen og potetmassen øst i lange kakeformer etter at alle ingredienser var hatt i.  Disse ble stekt i ovnen.  De ferdige produktene ble satt på brett og båret ut i bestestua for kjøling.   Formiddagsmat og middag besto denne dagen av «smaksprøver», noe vi så frem til. 

​

Mens koking og steking foregikk, begynte arbeidet med å lage leverpostei.  Mamma flådde og renset leveren.  Deretter skar hun spekk i tynne strimler og av dem lagde hun et mønster i bunnen av den formen posteien skulle stekes i.  Jeg ble godtatt til å sveive kverna.  Først ble bare leverbitene malt, så to ganger med løk, litt spekk og ansjos.  Hele massen ble deretter helt oppi hvis saus og blandet godt.  Til slutt ble det tilsatt egg og krydder og atter skulle det røres.  Endelig kunne formen fylles og settes i vannbad i ovnen.  Over formen ble det lagt smurt smørpapir.  Mens leverposteien stekte begynte arbeidet med persesylta.  Svoren og hodet var da ferdig kokt.  På bordet sto ferdig krydderblanding og bløtet og oppklippet gelatin.  Hodet ble lagt i en langpanne og svoren skåret av.  Alt som skulle i sylta, ble finskåret i tynne skiver.  Det fete og det magre ble sortert.  Mamma vred opp et stykke tøy i varmt vann og la i langpannen.  Så dekket hun bunnen og sidene med svor.  Fete og magre stykker ble lagt lagvis, og mellom lagene ble det drysset krydder og gelatin.  Øverst ble det lagt svor.  Til slutt ble kledet brettet over fra langside og tverrside.  Deretter ble det sydd, så alt skulle holdes på plass.  Sylta ble lagt tilbake i samme gryta hvor hodet var kokt.  Når den var gjennomvarmet, ble den tatt opp og presset. Vi hadde ikke presse, men la sylta tilbake i fatet.  Oppå brukte vi noen plankebiter.   For å få tyngde, la vi stein på toppen.  Slik lå den til den var kald.  Da ble den flyttet over i et kar med syltelake.   Første smak fikk vi ikke før det var gått ca en uke etter tilberedningen.  Nede i bryggerhuset foregikk annet arbeid mens steking eller koking foregikk på kjøkkenet.  Den ene skinka skulle til slaktet Løvdahl for å bli saltet og røkt.  Den ble pakket og levert den dagen kjøttbåten kom til Kommunebrygga.  Alt som skulle saltes, ble renskåret.  Bitene skulle males sammen med lungene og rester fra persesylta, og bli til lungemos.  Dette ble oppbevart i bekken, hvor vannet var kaldt.  Saltdunken ble plassert i det innerste kjellerrommet.  Tilbake i bryggerhuset var da et par steker, ribbestykker, koteletter og kjøtt og flesk til medisterkaker.  Av alt det grisen forsynte oss med, var medisterkakene det beste familien visste.  Mamma tok derfor mye kjøtt og flesk til dette formålet.  Jeg dro kverna med glede, og når mamma hadde tilsatt krydder og de øvrige ingrediensene, kunne endelig stekingen begynne.   Spenningen var stor når hele familien skulle smake på noen små biter av prøvekakene.  Var krydringen perfekt, kunne stekingen begynne.  Da ble de to gamle henvist til stua, og vi tre ungene ble bedt om å gå ut og leke.  Av og til måtte heldigvis ferdigstekte kaker forflyttes til bryggerhuset.  Mamma måtte fortsette stekingen.  Da var det bare jeg som kunne tre støttende til.  En vending i bryggerhuset betydde en kake i belønning.  Den skulle deles med de to minste.  Betingelsen var at de ikke skulle gå inn og mase på mamma mens hun stekte.  Jeg husker ennå hvor andektige vi sto alle tre da vi mottok belønningen etter hver tur jeg måtte ned i bryggerhuset. 

​

Neste dag begynte hermetiseringen av medisterkakene og bruning av steiker, koteletter og ribbestykker.  Til medisterkakene og kotelettene brukte mamma Norgesglass og hermetiserte både på komfyren og i stekeovnen. Glassene hadde forskjellig bredde og høyde, alt etter hva hun la ned.  Til stekene brukte hun bokser av metall.  Oppå steken la hun det de kalte «fettlokk», smeltet fett som etter hvert stivnet.  Mat nedlagt med fettlokk lot hun aldri ligge lenge, mens hermetiseringen av medisterkaker holdt seg godt. 

Siste akt i slakteprosessen var å hente opp alt det som lå i bekken.  Dele opp, rense, male, krydre, koke.  Lungemosen smakte godt, og vi spiste gjerne et par ganger i uken. Den holdt seg utrolig godt i bekken. 

Slaktedagene betydde kaos i huset.  I stua hopet oppvasken seg opp. På kjøkkenet fant vi til slutt ingenting.  Det var fett overalt.  Men, jeg husker også da alt var overstått og vi gikk ned i kjelleren og betraktet all den deilige maten vi hadde i huset, takket være grisen og innsatsen fra husets beboere.  Vi ofret noe alle sammen de dagene, selv om sjefen i huset bar dagenes tyngste byrde.

 

Bakst

​

Da slaktingen var overstått, gikk vi inn i det vi for spøk kalte ”den stille uke”.   Da ble det lite gjort utenom det daglige, og vi kom gradvis tilbake til normalen.

I slutten av november startet julebaksten.  Den ble planlagt i god tid før huset skulle ordnes til jul.  Tante Gudrun og mamma bakte sammen i bryggerhuset hos tante Gudrun.  Familien Nils Mortensen leide huset til høyre i Vestre Normannvik.  Det lå like ved bekken, så de hadde kort veg for å hente vann.  I bryggerhuset var det god stekeovn og lang benk til kjevling og stort klaffebord med plass til mange brett.  Bosse, sønn til Gudrun og Nils, hadde sykkel, så han hadde i oppdrag å bringe varene til baksten hjem fra butikken. 

Første bakedag ble lagt til en dag i uken da jeg ikke hadde skole.  Den dagen skulle det måles og veies, og da måtte de to bakedamene ikke forstyrres av ungemas.  Det var ikke snakk om 7 slag.  De bakte faktisk 12-13 slag.  Og doble porsjoner, det skulle jo deles!   Av kakeslagene husker jeg disse:

Sirupsnipper, ingefærkaker, kokosmakroner, skorper, peppernøtter, prostesnipper, fattigmann, sandkaker, margposteier, bordstabels, sandnøtter, serenakaker, havremakroner, hjortetakk.

Goro bakte de ikke.  Antakelig var deigen for kostbar, eller den var for arbeidskrevende.  Brune pinner var ikke oppfunnet i min barndom.  Utpå ettermiddagen fikk jeg love å komme bort til ”bakehuset” med mine to mindre søsken for å hente mamma.  Da vanket det alltid litt å smake på, men mesteparten var allerede vel forvart i boksene.  Siste bakedag dro jeg bort med handkjerra.  På den var det surret to vaskebaljer.  Oppi dem plasserte vi mammas del av baksten.  Hun tok ut litt av hver boks og la på fat.  Så delte hun til oss ungene, kokte kaffe til bestemor og bestefar, og vi hadde en slags ”førjulsfest”.  Kakeboksene ble plassert øverst på hyllene i spiskammerset og skulle ikke røres før julaften.  Det var enormt med kaker, men en skal huske på at det var denne ene gangen i året det ble bakt småkaker.  De skulle vare til julen ble sunget ut 13. januar, 20. dagen, og helst litt lenger.  Vi var seks mennesker til daglig og i tillegg kom alle som stakk innom og skulle bevertes, både store og små.

​

Rengjøring
 

Da baksten var vel på plass, varte det ikke mange dagene før huset nærmest skulle endevendes.. Filleryer og tepper ble ristet og hengt ut.  Gardiner, duker og brikker ble vasket.  Blomstene ble plassert på stuebordet.   Vinduene skulle pusses, må vite.  Oppholdsrommene ble så utrivelige at vi kviet oss for å være innendørs. Men – lille julaften var alt på plass.  Det var luftet, vasket, pusset og strøket, og fra kjøkkenet kom en herlig duft av søsterkake og riskake. Vi tre ungene torde nesten ikke røre oss.  Vi satt bare og fornemmet den kommende høytiden og håpet at tiden måtte gå fort.  Egentlig skulle vi vaskes skikkelig og legge av oss skittent tøy kvelden før, men det var ikke alltid at tiden strakk til.  Julaftens formiddag ble som oftest noe hektisk.  Det ble bading i baljen, skifte av tøy, pynting av juletre, pakking av gaver og ryddesjau til klokken nærmet seg 1700.  Da sto vi utenfor – rene og forventningsfulle.   Så lød kirkeklokkene fra Dypvåg kirke.  Mamma tømte skurebøtta og rev av seg forklæet.  Hun var i mål!!  Enda en gang kunne vi litt etter hvert sette oss til bords og ønske hverandre en gledelig jul…

Påske
 

I min oppvekst var det ikke vanlig at noen dro på påskeferie. Folk holdt seg stort sett hjemme.

Det som markerte at påskehøytiden nærmet seg, var en ny runde rengjøring, såkalt vår-rengjøring.  I de rommene der det var fyrt med ved over vinteren, måtte både tak og vegger vaskes.  Det skulle også henges opp andre gardiner enn de som hadde ”overvintret”.  Kakeboksene fra julebaksten var for lengst tomme, men til påske skulle bare noen av dem fylles. Det ble imidlertid laget både riskake og søsterkake før helgedagene begynte, så vi led ingen nød. 

Skjærtorsdag og langfredag forløp uten noe særlig ekstra, men påskeaften ble det pyntet i stua.  Påskeløperne ble lagt på bordene, og vi satte blomstervaser med bjørkelauv rundt forbi.  I lauvet hadde vi påskekyllinger av bomull, maken til dem som selges i dag.  På kjøkkenet ble årets karamellpudding laget.  Blandingen ble helt i et 2-liters alumiuniumsspann.  Dette var kledd med brunet sukker.  Så ble lokket satt på spannet og dette ble plassert i vannbad i stekeovnen.  Menyen 1.påskedag var kalvestek og karamellpudding.  Så mye som mulig ble laget ferdig påskeaften.  Etter helgen ble ringt inn, var det slutt på leken utendørs.  Da skulle vi vaske oss skikkelig og siden spise kvelds.

I Normannvik brukte folk å gå opp på Kirkefjell påskemorgen for å se på soloppgangen i øst.  Denne skikken var innarbeidet før min tid, og jeg vet ikke når den oppstod.  Jeg var med første gang i 1937.  Siden var jeg på Kirkefjell 1.påskedag så lenge jeg bodde hjemme på Normannvik.  Tidspunktet vi måtte være på plass for å se soldansen, var selvsagt hvert år avhengig av når påsken fant sted.  Mamma var bare så måtelig begeistret for min deltakelse i disse utfluktene.  Jeg klarte aldri å komme meg ut av huset uten å vekke en eller annen, og hun satte liten pris på våkne barn kl 4 om morgenen.  Minst en halv time før soloppgang stilte jeg borte i Vestre Normannvik. Vi gikk opp i Øvre Normannvik og fikk etter hvert følge av folk fra Dalen.
 

Da vi nådde toppen, var som regel folk fra Kobbervika og Vinterstø allerede på plass.  Det varierte med antallet fra år til år, enkelte ganger opplevde vi å treffe personer både fra Heller, Stemmekjær og Skibvika i tillegg til dem som etter hvert ble regnet som ”stamgjester”. Alle stirret spent mot horisonten i øst ettersom minuttene gikk.  Skulle vi få se selve dansen, måtte det være klarvær.  Da ble himmelen gradvis gylden, og noen øyeblikk senere ante vi konturene av solskiva som steg opp over horisonten.  Etter hvert kom hele sola til syne, og vi syntes at det hadde vært fantastisk.  De første gangene jeg opplevde dette på Kirkefjell, så jeg tydelig at sola danset opp av havet.  Senere danset den ikke mer for meg, men opplevelsen og stemningen blant et tyvetalls naboer i alle aldre, glemmer jeg aldri.  De voksne gikk antakelig hjem og tok morgenkaffen, men vi barna hadde streng beskjed om å holde oss unna husene til de øvrige sto opp.

De årene vi bodde på Båtbakken, pleide vi å samle oss ved ”den hvite steinen” nedenfor Amalieborg.  Der kastet vi på stikka.  Først med knapper, siden ble det med ett- og toøringer.  Det var da det ble penger i potten at det virkelig ble spennende.  Det hendte mamma måtte rope oss inn.  Det skjedde i god tid før båtene fra Askerøya kom med folk som skulle til kirke. Hva ville vel disse ha sagt om de hadde fått se at ungene fra landsida drev med pengespill en hellig påskedag?
 

Før frokost var det skikk hos oss å undersøke stua om haren hadde vært inne og lagt egg.  Like sikkert som julenissen kom med gaver julaften, like sikkert var det at haren la egg påskemorgen.  De eggene var av marsipan.  Eggene lå på de rareste steder, til og med i blomsterpottene.  Alle eggene ble samlet i en liten bolle og delt på tre.  Eggene til frokost, som var hentet inn fra hønsegården, ble malt med forskjellige farger og mønstre.  Her kunne vi barna hjelpe til, og det syntes vi var morsomt så lenge vi var noenlunde mindreårige.

Enkelte påskedager fikk de litt større guttene besøk av venner fra Krokvåg. Da slo de ball i svingen ved Vestre Normannvik.  Vi som var i 10-11 års alderen, samlet oss da ved vegen ut til brygga.  De ”store” slo så langt og løp så fort at vi syntes det var tryggest å holde oss litt på avstand.  Samtidig så vi frem til den dagen det var vår tur til å bli godtatt i ballspillet sammen med dem som var litt eldre enn oss.  Den tiden kom imidlertid aldri.  De ”store” ble etter hvert enda større og reiste fra hjemstedet.  Vi andre fikk sykler og dro til Krokvåg eller Gjeving for å treffe jevnaldrende i helgene eller i påskedagene.

 

 

 

Seltangen
 

Når skolen sluttet i juni måned, og temperaturen i vannet ble akseptabel for våre mødre, begynte badesesongen i Normannvik.  Da jeg vokste opp på 30-tallet, var Seltangen til disposisjon for alle som ønsket å bade.  Dit dro folk fra Normannvik, Vinterstø og Dalen.  I juli måned hadde flere av beboerne besøk av slektninger, så det kunne bli mange som i løpet av feriedagene kunne glede seg over bade- og lekemulighetene på dette deilige stedet. 

For oss som bodde fast i Normannvik, ble ettermiddagstur til Seltangen nærmest en daglig utflukt, så sant været var bra.  Når middagen var vel overstått, gjorde de voksne seg klare til å dra.  Vi barn hadde da vært utålmodige ganske lenge.  Det var nemlig ikke bare å gå ned til brygga og ro ut.  Skikkelig landtur skulle det være, selv om vi skulle til Seltangen de fleste dagene i løpet av noen uker.

Når alt var klart, og prammene var på vei mot målet, var de godt lastet.  Foruten passasjerene var det nistekurver og flasker med drikke til barna.  Badetøy og håndklær hadde vi i såkalte ”teier”.  Meget viktig var pledd og endog puter.  Husmoren i hver båt tok vare på kaffekjelen.  Den var glovarm- og i tuten var det satt en rå potet så ikke innholdet skulle komme på avveie.  Dessuten hadde damene med ”håndarbeidsposer”.  Det kunne være strikketøy,  sytøy etc. men også tøy som skulle repareres.  En kunne ikke ta seg fri hele ettermiddagen uten å gjøre noe nyttig, må vite.
 

Nistekurvene kunne være meget innholdsrike.  Foruten litt ekstra til kaffemåltidet for de voksne, var det praktisk med ferdigsmurt kveldsmat til barna.  Den ble inntatt kort tid før hjemturen.  Da var de minste modne for sengen.  Barna fikk alltid smakebiter når de voksne skulle ha sin kaffestund, men som regel var barna så ivrige etter å komme ned til stranda at kakestykket eller annen bakst ble fortært løpende underveis.

Husmødrene hadde hver sine spesialiteter når det gjaldt noe ”ekstra til kaffen”. Det var anerkjent hvem som lagde de beste munkene, hvem som bakte de beste bollene, eller den beste gjærkringla. De fleste dagene ble det imidlertid servert påsmurt vørterkake, kjøpt fra bakerbilen, eller hjemmebakt søsterkake.
 

Det var ikke mange voksne som svømte.  Etter en dukkert samlet de seg oppe på grasbakken.  Der satt de på sine medbrakte pledd og puter, pratet og drakk kaffe.  De ble stadig avbrutt av rop fra barna.  ”Mamma, kom og se!”  Og mødrene løp og beundret selvfølgelig alt de så.  Det kunne være festninger av sand, brønner med vann eller en ville vise at en torde dykke helt under...  Innimellom ble det tid til håndarbeid og sosialt samvær.  Kjøpte leker til å ha med på badeplassen hadde vi ikke.  Jeg husker vi gjorde store øyne da en av de tilreisende kom med en badeball til å blåse opp.  Noe senere var det en som hadde små ender av celluloid som ble plassert nede i vannkanten.

Vi hadde imidlertid nok med det som var rundt oss i naturen.  Det fantes en mengde forskjellige skjell og rare små steiner som bølgene stadig skylte opp der hvor sand og vann møttes.   Av stein, skjell, pinner, rekved og vekster – plukket fra grasbakken innenfor – laget vi veger, hageanlegg og husklynger.  Fantasien hadde liksom ingen grenser.  Det hadde derimot vår egen utvikling.  Den dagen kom da vi ikke lenger ville være i sanden og på grunna.  Vi begynte å vasse utover, dukke ned, legge oss på magen i vannet og bevege armer og ben.

De større barna hjalp de mindre.  De holdt oss under haka og brystet, og etter hvert klarte vi noen svømmetak og merket at vi fløt.  Til venstre for den store stranda ligger et skjær som stort sett befinner seg under vann.  Når vi ble så sikre at vi torde svømme alene, var dette skjæret målet.  Neste skritt var å stå på skjæret og ”putte”.  Dvs holde armene frem og gå på hodet ut i vannet.  Siden begynte vi å svømme om kapp, og de mest dristige kastet gjenstander på bunnen og dykket etter dem.  Når de voksne så at vi ble sikre i vannet, fikk vi lov til å ferdes på egenhånd.  Da avløste Gonjevika Seltangen for trening i hopp og stup.  I stedet for å stå på land og betrakte bølgene etter kystbåten, sprengrodde vi ut på fjorden for ”å ta bølgene”.  Det skjedde aldri noen ulykker da vi vippet opp og ned ute på fjorden.  Om det skyldtes flaks eller dyktighet til å manøvrere, er en annen sak. Livbelter fantes ikke.  Moro var det da vi holdt på som verst. 

I år skriver vi 2012.  Det er bare noen få personer i live av dem jeg husker fra somrene på Seltangen,  og svømmer eller ror i bølgene på fjorden, gjør de nok ikke.

Skogplanting
 

Skoledagene i løpet av skoleåret forløp uten de store opplevelser.  Det er imidlertid to dager som skiller seg ut fra de øvrige, hver på sin måte.  

Andre året jeg var elev av Dypvåg skole skulle hele skolen på skogplanting.  Skogeieren, som ønsket hjelp av skolebarna, het Jørgen Nor og bodde på Krokvåg.  Jeg visste ikke hvor dette var, så jeg ruslet bort til Bosse.  Han var opptatt med å overhale sykkelen sin.  Før jeg fikk åpnet munnen, spurte han om jeg ville sitte på sykkelstangen og bli fraktet til Nor den dagen vi skulle plante.  Jeg ble svært så glad.  Riktignok hadde jeg da en tid gått alene til skolen, men helt til Krokvåg, og helt til Nor, det hadde nok blitt for langt.  Bosse kunne være en ordentlig ertekrok og plageånd i det daglige, men dagen før skogplantingen hadde han bestemt seg for å være en ekte kavaler.  Jeg ble hentet på Båtbakken og løftet opp på sykkelstangen.  Han skjøv meg opp både Smiebakken,  Brumbakken og Dypstøbakken, men opp Brekka ville jeg gå selv.  Der traff vi elever fra Dalen og Dypvåg, og jeg kan fremdeles fornemme hvor kry jeg var der jeg gikk.  Tenk, at den store gutten ville drasse på ei lita jente! 

Da vi ankom Nor, sto Jørgen selv og tok imot oss.  Han var kraftig – med hvitt hår og skjegg, og vi syntes han var en flott kar.  Vi ble delt inn i grupper på tre stykker:   

1. En gutt fra øverste klasse, han skulle hakke og spa.

2. Ei jente – også fra 4. klasse (dvs 6.-eller 7. skoleår) . Hun skulle plante.

3. Den tredje var gutt eller jente fra småklassene.  Denne eleven skulle holde bunten med planter og ta ut en plante og overrekke den til henne som skulle sette planten ned og få den til å stå fast i det ferdiglagde hullet. 

Jørgen pratet litt om skogplanting generelt, og et lag ble kalt fram.  De måtte vise at de hadde forstått.

Så gikk vi opp til det skogstykket som skulle beplantes.  Hvert lag ble tildelt sitt område, og Jørgen, læreren og en gårdsgutt gikk rundt og kontrollerte at alt gikk riktig for seg.  For mange av oss var dette første gangen vi var på skogplanting, og vi var preget av stundens alvor.

På mitt lag var Bosse og Ruth Larsen.  Jeg husker ennå hvor redd jeg var for å ødelegge røttene på de små plantene i bunten da jeg skulle dra ut en og en og gi til Ruth.  
 

Da de siste plantene var vel i jorden, klappet Jørgen i hendene.  Nå skulle vi ned til gården og spise nistepakkene våre.  Drikke skulle gården holde, og vi fikk valg mellom melk, kaffe og saft.

Vi satte oss rundt på tunet på benker og stoler og koste oss i deilig solskinn.  Mens vi satt der, kom en stor overraskelse: Ut fra kjøkkenet kom det to damer.  De bar på hver sitt store brett.  På brettene lå det oppskåret, nybakt kringle, og vi kunne spise det vi ville. ”Det er mer på kjøkkenet” sa den ene damen, og jeg tror det må ha vært Ingeborg, som senere ble gift Solheim og drev butikk på Dypvåg.  Ingen hadde lyst til å gå hjem etter endt måltid.  Det syntes Jørgen var gildt, og han foreslo at vi skulle hoppe ” Tyven, tyven”.   For oss i småklassene var det stor stas å bli hentet av gutter som var eldre og større enn oss selv.  Men – det led på dagen, og vi måtte tenke på hjemturen.  Vi klappet og takket for oss, og vinket til vertsfolket mens vi ruslet ut av tunet.

April 1940 (en annen spesiell skoledag)
 

Den andre spesielle skoledagen opplevde jeg da jeg gikk i siste klasse på folkeskolen.  Året var nærmere bestemt 1940, og vi var kommet til april.  9.april ble landet vårt invadert av tyske soldater. På Normannvik merket vi ikke annet enn at vi hørte og så fly komme fra øst og fløy langs kysten mot vest.  Av og til kom det drønn ute fra havet. 

Det ble imidlertid svært folksomt.  Folk fra Arendalskanten evakuerte.  Mange hadde slektninger utover langs Normannvikvegen, og for dem som ingen hadde, ble det skaffet plass.  Alle var hjelpsomme, og alle var redde.  Et par dager etter 9. april var det nærmest normale forhold.  Vi gikk på skolen, hjalp til hjemme, og de evakuerte forsøkte å finne seg til rette så godt det lot seg gjøre.  Noen dro raskt tilbake til hjemmene sine, mens andre, hovedsakelig de med barn, ble igjen for å høre hvorledes tingene utviklet seg i byområdene.

Noen dager etter 9. april søkte tre norske torpedobåter skjul i vårt område.  Det var Jo, Ravn og Grip. To av dem la seg i det smale sundet mellom Askerøya og Løktene.  Den tredje la seg ved Bastnes ved Dypvåg.
 

Det gikk ikke mange dagene før tyskerne var klar over hvor disse båtene lå, og 17. april opplevde vi angrepet på torpedobåtene. På Dypvåg skole begynte skoledagen som vanlig, men vi syntes læreren var så underlig fraværende.  Et par ganger gikk han ut av klassen og sto liksom og lyttet nedover mot Dypvåg brygge og området ved kirken.  I tredje time satte han oss til å regne.  Da gikk han opp bakken mellom Ungdomslokalet og lærerboligen.  Vi så han gikk nedover mot kirkegården.  Plutselig snudde han, og kom nærmest løpende tilbake.  Vi hørte flydur og skarpe smell, og skjønte at torpedobåtene ble angrepet.  Vi fikk beskjed om å pakke sammen, ta på oss tøy og gå ned i Grandalen mot Steinsåsen og holde oss innved fjellet der til han kom tilbake.  Han varskodde lærerinnen i småklassen, deretter løp han til butikken og så hjem til seg selv.  Snart var en hel flokk på veg nedover mot skauen.  Det var fremdeles snø mellom trærne, og vi ble våte.  Da vi endelig var vel forvart under fjellsiden, skalv vi av både kulde og redsel.  Plutselig begynte et par av de største guttene å fnise.  Vi skjønte ingenting. Situasjonen var ikke til å more seg over.  Men – vi oppfattet nokså snart hvorfor disse karene lo. Mot oss stavret de to damene i butikken.  Den yngste ble støttet av den eldre.  Hun var meget forkjølet og kunne nesten ikke puste.  Da læreren ga beskjed om hva som var på ferde, ville de to samme sted som elevene.  Hun som var forkjølet, ville ta med seg en eske med Mentholatum og smøre seg med.  I panikken grep hun inn i feil skap i gangen.  Hun fikk med seg en eske med brun skokrem som hadde nøyaktig samme fasong og format som salven.  Ingen av de to reagerte på feiltagelsen før guttene lo.  Da den eldre søsteren hadde tørket av den yngre, og begge to var kommet vel bort til steinhellen, brøt latteren ut hos samtlige.  Etter en stund kom læreren og meddelte at alt hadde roet seg nede ved fjorden.  Vi kunne gå hjem, ”men dere fra Normannvik”, sa han, ”skal ikke gå langs kilen”.  ”Dere skal gå vegen til Eikenes og ta over ved Steinen og ned Øvre Normannvik”.  Dette gjorde vi, og da kom forbi Steinen og bort til Gunhildsskår, hørte vi stemmer.  Det var familien Mortensen som krabbet frem under steinhellene.  De kunne fortelle at en bombe var sluppet ned rett ved Storholmen.   ”Litt av en skoledag”, sa Per da vi skilte lag ved Båtbakken.
 

Ettermiddagen, 17. april.
 

Da vi kom opp til huset, satt fremdeles noen av beboerne i klesskapet ute i gangen.  Det var de to evakuerte som bodde hos oss.  Fruen ventet barn, og var svært nedfor etter alt som hadde skjedd.  Da vi hadde spist, og mamma hadde fått summet seg, husket hun at vi hadde melkedag på Eikenes.  Bare tanken på å skulle av gårde enda en gang, gjorde meg helt uvel.  Men – melk måtte vi ha, og dermed basta.  Jeg grudde meg, men torde ikke annet enn lystre.  Da Affen og Nørn borte i Vestre Normannvik fikk seg meg med melkespannet, ville de bli med.  Vi ruslet av gårde og pratet om dagens hendelser. Plutselig hørte vi en dur.  Det var fly som kom nærmere.  Vi begynte å løpe. Vi torde ikke snu.  Flyene kom bak oss, følte vi.  I full fart passerte vi Gunhildsskår og senere Steinen.  Der stanset vi, men nå hørtes det ut som om det ble skutt fra flyene.  Vi løp igjen og nådde tilslutt vegen.  Der traff vi på Ansgar.  Han hadde kua i tau og forsøkte å dra dyret i motsatt retning av flyene.  Kua var vettskremt.  Han fortalte at han hadde måttet dra av gårde med den fordi den ble helt hysterisk da det smalt som verst nede ved fjorden.  Vi fulgte med Ansgar bortover vegen, og Affen hjalp ham å holde i tauet.  Etter en stund ble flyduren svakere, vi snudde og jeg løp ned til Eikenes for å hente melken. Den sto ferdig i spann på trappen, men ingen folk var å se.  Jeg tømte over i vårt spann og gikk opp til de andre.  Kua var da blitt roligere, Ansgar og Affen klappet den og stelte med den.  Vi tolket stillheten som tegn på at angrepet var over.  Ansgar gikk mot Dypvåg , og vi tok fatt på stien opp til Steinen.  Det var godt å komme i hus for oss alle tre.  Hos Nørn og Affen hadde de vært redde for oss, men de antok at vi hadde hatt vett til å søke ly.  Hjemme hos meg hadde mamma hatt nok med å ta seg av husets folk.  Der var det to mindreårige, en høygravid og ei ungjente som bare ville hjem til Arendal, hvor det var stille og rolig...

En tid etter tyske angrepet, fikk vi enda en forskrekkelse i vårt område.  En av torpedobåtene ble sprengt av norske motstandsfolk.  Grunnen var visstnok at den var i så god stand at tyskerne kunne ha nytte av den.  Vi hørte bare et kraftig smell, deretter ble alt stille.  I dagene som fulgte, følte alle utrygghet.  Ville tyskerne hevne seg, eller var dette bare småtteri de ikke brydde seg med? 

En ettermiddag i slutten av april var vi noen som ruslet bortover vegen mot Engene.  Samtalen dreide seg stort sett om det som hadde hendt den siste tiden.  Plutselig hørte vi musikk.  Den kom fra Hustangbukta.  Vi satte kursen dit, og der sto Olaf Marino med sin grammofon.  Olaf Marino var født funksjonshemmet.  Han kunne ikke gå.  Marie, moren hans, bar ham så lenge hun kunne, senere trillet hun ham i en vogn.  Etter flere operasjoner og lange sykehusopphold ble han såpass at han med krykke og støtte kunne komme seg fremover.  De hadde slekt i Hustangbukta, deres bosted var Arendal.  Nå var de evakuert til sine slektninger og ga seg til der utover våren.  Olav Marino lyste opp da vi kom.  Han hadde mange plater, og vi lærte etter hvert tekstene og sang med.  Flere av tekstene husker jeg bruddstykker av, selv nå etter ca 70 år.  En plate som var populær hadde tittelen ”Hipp hurra for den store kjærlighet”.  Den beskrev romansen mellom Mrs. Simpson og den engelske tronarving.  Hvert vers endte med: ”Hva Simsa greide, det er no’ vi alle sammen vet, hipp, hurra for den store kjærlighet”.

Inntil Olav Marino og moren returnerte til Arendal, ble det lille jordet møteplassen på kveldstid.  Vi var der aldri lenge av gangen, men musikken og praten muntret oss opp, og det trengtes på den tiden.

 

Aktiviteter
 

For oss som vokste opp på 30-tallet var det ikke mange dager i året det foregikk ting som samlet både voksne og barn til fastlagte tider.  Mens lokalavisene i dagens samfunn er fylt med tilbud av diverse slag, arrangementer og underholdning, var det heller magert det som min årgang hadde å se frem til i løpet av ett år.  Om høsten i min oppvekst ble det holdt to basarer på Dypvåg ungdomslokale, nå Grendehuset.  Det var Sjømannsforeningen og Hedningemisjonen som en kveld hver forsøkte å skaffe seg inntekt til sine formål.   Disse basarene var rene folkefestene.  I Lillesal serverte komiteen wienerbrød og julekake, kaffe til de voksne, saft eller kakao til barna.  Alt for en billig penge.  På veggen fra kjøkkenet og opp til pianoet var det hengt opp nydelige håndarbeider som medlemmene hadde laget i løpet av året.  Gevinstene var ført i bøker og folk tok lodd.  I tillegg gikk noen rundt og solgte lodd fra loddbøker eller årer, såkalt tombola.  Vi ungene for ut og inn og hadde det gøy.  Vi ropte og vi lekte og midt i all denne ”hurlumheien” skulle det være andakt.  Presten pratet, men få eller ingen kunne høre noe som helst.  Innslaget var velment og det var tradisjon, men forholdene ble dessverre aldri lagt til rette.  Etter hvert ble det da også slutt med det innslaget. 

Mellom jul og nyttår ble det arrangert juletrefester for både voksne og barn.  Da kom det folk fra Gjeving, Eidbo og Sagesund, foruten fra de grendene som naturlig hørte med til kretsen.  Da vi fra Normannvik kom i de øverste klassene, fikk vi lov til å oppsøke juletrefestene de andre stedene.  Vi gikk til fots, og etter tur/retur Sagesund eller Gjeving, i tillegg til 2-3 timers gang rundt juletreet, var det ikke særlig piff i oss da vi endelig utpå kvelden kom hjem og fikk lagt oss.  Av og til kom det predikanter og holdt møter i Lillesal på lokalet.  Da ruslet vi av gårde, satt og hørte og gikk hjem igjen.  Frelsesarmeen kom også et par ganger i min oppvekst.  Da måtte Storsalen tas i bruk.   Den ble etter hvert fullstappet av folk, unge og gamle.   Det ble sang og musikk, og de fremmøtte beveget seg i takt med tonene fra dem som sang og spilte.   En gang holdt Stordahl og Engerdal møte til inntekt for blindesaken. De sang, spilte og fortalte.  I tillegg viste de klipp fra Chaplin-filmen ”Modern Times”.  Det var første gangen vi fra Normannvik så en film.  Jeg var 10-11 år den gang da dette skjedde, og jeg må si at det ble et minne for livet.  Vi lo så vi nesten gråt, og i lange tider etterpå snakket vi om hovedpersonen, vi forsøkte sogar å etterlikne ham, men det lyktes dårlig.  

Det var imidlertid lenge mellom hver gang det var møter.  Vi regnet ikke med slike innslag i oppveksten.  De to basarene, juletrefesten for barn og 17. mai-arrangementet var det første vi så frem til hvert år.  Fra kirkens side var det søndagsskole for barn de søndagene det ikke var gudstjeneste i Dypvåg kirke.  Søndagsskolen holdt til i kjellerstua hos frk. Næs, hvor hun ledet det hele.  Senere overtok prestefruen.  Da møttes vi i Prestegården.  Søndagsskolen varte en drøy time, fra kl 1100 til ca 1230.  Vi fikk en liten stjerne i en folder for hvert fremmøte.  På søndagsskolen traff vi barn fra Dypvåg, Krokvåg og Reinsfjell, og vi lekte utenfor Prestegården før vi skiltes.

For pikene på skolen var det barneforening. Den holdt til i Lillesal på lokalet og ble kalt Kaprifolium. (Om dette var navnet på foreningen eller på ”avisen” husker jeg ikke).   Vi møttes etter skoletid en dag annenhver uke og hadde medbrakt niste.  Kakao ble laget på kjøkkenet.  De fleste hadde litt ekstra godt pålegg på de skivene som skulle spises på barneforeningen. Vi sang og hadde underholdning.  Det ble lest, gjettet gåter og arrangert konkurranser.  Fast innslag var opplesning av barneforeningens ”avis” , hvor medlemmene selv hadde stått for innholdet.  Ledere i min skoletid var lærerinnen, frk. Jensen, Edith Jørgensen, Normannvik og Solveig Eikenes fra Eikenes. 

Vinteraktiviteter
 

Når høsten kom med gråvær og kalde dager, fordrev vi tiden med spill av diverse slag innendørs, mens vi ventet på vinteren.  Det var sjelden snø før jul, men frostnetter kunne vi oppleve i november og desember.  Det skulle ikke mange netter under nullpunktet til før vi kunne begynne ”vintersesongen”.  Krøllskøytene lå klar, og reimene var kontrollert, evt. byttet ut med nye, før vi la i veg til Brenningskjæret.  Opp til høyre for huset lå Brenningskjærdapen, et lite, grunt tjern som var omkranset av gras og kratt.  Med både stokker og stein testet vi tykkelsen av isen utpå tjernet, og var den akseptabel, var det bare å få på seg skøytene.  Som regel måtte vi hjelpe hverandre, og det tok sin tid før vi kunne vakle utover mot midten av tjernet. Kom vi for langt mot land, satte vi oss fast i grastustene, og der var isen ikke helt sikker. Det hendte en og annen gikk igjennom, men det var ikke farlig.  Bunnen skrånet mot fast fjell, så det var bare å krabbe opp.  Litt ubehagelig var det å løpe hjemover, men ingen av oss hadde lang veg, enten vi skulle til Østre eller Vestre Normannvik.

Hvis kulden holdt seg, var det ikke lenge før tykkelsen på isen nede i Bukta ble testet.  Da forflyttet vi oss dit. Det var som regel Magne og Bosse som testet, og de satte merker ut for bekken fra Øvre Normannvik og fra Engene, slik at vi ikke skulle bevege oss på usikker is.  Sesongen i Bukta ble aldri langvarig, for  Krokvågtjenna og Størdalsvannet frøs også til. Da gikk vi til Krokvåg og var sammen med barna der. Det kunne være ganske fullt på tjenna til sine tider. Store og små prøvde skøytene, og noen hadde spark og fraktet småsøsken bortover isen. Jeg kan bare huske enkelte søndager at vi fra Normannvik gikk til Størdalsvannet. Da kom Gjevingfolk til, og barn og ungdom fra Reinsfjell.
 

På nyåret kom som regel snøen, og da var det ski, kjelke og spark som ble tatt i bruk.  Sparken ble brukt som fremkomstmiddel og til varetransport.   

I Øvre Normannvik tilbrakte vi fritiden. Fra skaukanten helt øverst og ned til husene var det utrolig fint å renne på kjelke.  På låven hos Mortensen sto en gammel fiskekjelke og den hadde plass til 4 stykker. Det var tungt å dra kjelken opp, men nedover gikk det så det suste. 

En kjelketur husker jeg spesielt godt.  Nørn hadde fått ny genser. Hans mor hadde strikket den. Det var på den tiden det ble moderne med mønster på genserne og de ble strikket i forskjellige farger.  Nørns genser var i hvitt, blått og grått, aldeles nydelig.  Så dro vi til Øvre Normannvik og satte utfor med den store kjelken. Den som satt bakerst hadde en styrestang, vi andre skulle bremse dersom det ble nødvendig.  På kjelken satt Affen, Nørn, Egill og jeg.  Det gikk raskt nedover, og nede på jordet mistet vi styringen.  Vi havnet i den bekken som rant forbi huset hvor tante Gudrun bodde.  Kjelken gle på langs, og vi falt ”lagvis” nedover.  Affen kom oppå Nørn, Egill landet oppå meg.  Der hvor Nørn lå, var det sølevann og snø, og tyngden av Affen presset ham ned i jord og leire.  Vi strevde med å få halt Nørn opp, og ingen kunne se at han hadde startet turen med ny genser.  Nørn fikk vanligvis aldri skjenn.  Han ble heller ikke tatt hardt i. Det var aldri nødvendig.  Men – da vi fire sto på trappen og Jenny kom ut, skal jeg si han fikk høre det.  Hun dro ham inn så søla skvatt og lukket døren.  Vi hørte lydene innenfra.  Så gikk vi hver til vårt for å få av oss. Vi syntes fryktelig synd på Nørn. Han var så kry over genseren da han gikk ut.  Den ble aldri mer den samme, dessverre.
 

Et par dager etter vågde vi oss bort til Mortensen for å høre om Nørn kom ut.  ”I dag tar vi halv fart,” sa han da han sto i døren.  Oppe i bakken snudde vi oss. Da var Jenny i vinduet og vinket.  Vi vinket igjen og følte at saken var glemt. 

I Øvre Normannvik var også ”skiarenaen” vår.  Der laget de største guttene både hoppbakke og langrennsløype.  En gang ble det arrangert skirenn her. Da gikk løypa rundt jordene i Brenningskjæret. Tilstede var ungdom fra Krokvåg sammen med ”de store” fra Dalen, Normannvik og Stemmekjær som fikk det hele i stand. Det var start ved steingjerdet øverst. Løperne hadde nummerlapper på seg. Tiden ble tatt etter Inghartas vekkerklokke. Den hadde store streker og store tall.  Hoppbakken var fint preparert, og det var lagt ut en målesnor med merke for hver meter. Jeg er ikke sikker på bakkerekorden, men tror den var ca 12 meter. Da landet hopperne helt nede ved bekken.  Det var ingen stor seremoni ved avslutningen, men alle navn, tider og lengder ble lest opp.
 

Deltakerne syntes det hadde vært spennende, og mente et slikt skirenn burde arrangeres flere ganger.  I februar og mars kom det ofte mye snø, og den ble som regel kram.  Da samlet ungdom og mindreårige seg på jordet nedenfor husene.  Her ble det bygd flotte festninger og gravd ganger og laget huler av snø.  I en av disse hulene ble det en dag servert kakao og hjemmebakst.  Da var de voksne invitert.  Vi satt på filleryer oppå snøbenkene og det var tent lys.  Stemningen var høy, og vi planla ny tilstelning. Da skulle ”hele ” skolen, i alle fall de øverste klassene, inviteres.  Om natten kom det mildvær, senere regn.  Våre fine byggverk ble sakte og sikkert forvandlet til snøhauger som smeltet og senere rant ut i bekken.
 

Den store dagen om våren var 17. mai .  Programmet var omtrent som dagens, men dessverre uten musikk.  Vi møttes på Dypvåg,  stilte i tog og gikk til brygga for å møte øyfolket.  Sammen med Lyngør skole gikk vi til Dypvåg gamlehjem hvor vi sang og ropte hurra.  Så var vi i Kirken.  Deretter ble minnestøtta over de falne i første verdenskrig bekranset.  Der ble det også holdt en minnetale.  Der skiltes vi fra øyfolket, de gikk til båtene, og vi gikk til Lokalet.  Her var det bevertning og underholdning.  Flere av skolebarna hadde øvd inn små sketsjer som ble fremført.  Etterpå var det leiker og konkurranser utendørs.  Jeg husker ennå en bestemt episode som fant sted på vegen da vi sist på 30-tallet skulle av gårde til Dypvåg 17. mai.  Vi ble etter hvert en hel flokk mennesker bortover vegen.  Det var skolebarn fra Skibvik, Heller, Storkjær, Normannvik og Vinterstø.  Voksne folk fulgte også med.  Vi barn bar flagg, og det syntes vi var et ork.  En av guttene begynte å dra flagget nede i sanden på vegen. Hans mor var en i følget.  Da hun fikk se dette, fikk sønnen seg en ordentlig omgang. Jeg husker ordene hun sa: ”Vil du se å få flagget opp”.  Dere skal være stolte over å kunne feire en nasjonaldag i et fritt land.  Det kan komme tider da dere kan hende ikke får lov til det”..
 

Vi rettet opp flaggene våre alle sammen og gikk skikkelig bortover vegen ned Kobbervikbakken.  Bare noen få år etterpå kom krigen, og jeg antar at det var flere enn meg som i disse årene mintes hva denne moren hadde sagt.  Ikke minst han som ble tatt i nakken.

Under krigen – før tyskerne ble stasjonert på Langhei – samlet vi oss ved hytta her oppe 17. mai.  Noe traktement hadde vi ikke , men alle som møtte opp, hadde med et egg og litt sukker.  Fra Skibevika lånte vi en stor bolle og skjeer.  Så pisket vi eggedosis.  Vi satt rundt bollen og forsynte oss etter tur.  Stemningen var noe underlig, og vi pratet om det som hadde hendt 9. april 1940, og som vi daglig ble minnet om.

Siste begivenhet før sommeren var eksamen.  Da møtte mødrene med nistekurver.  Det var sjelden fedre til stede, de var stort sett til sjøs.  Jentene i de siste klassene møtte opp på skolen om kvelden dagen før ”den store dagen”. Da hadde de plukket eikeløv og blomster.  Løvbladene ble flettet til lange remser og disse ble festet på pultlokkene.  Blomstene ble satt i bokser i vinduene.  Jeg har ofte undret meg over hvorledes vi klarte å sitte i et fullpakket klasserom omgitt av løv og blomster.  Vi hadde imidlertid aldri hørt om allergi, og det var kan hende derfor vi ikke var plaget av det! 
 

Selve ”eksamensseremonien” var høring i religion og norsk.  Selvfølgelig var vi passe nervøse, men jeg tror vi kunne pensum utenat.  Både bibelhistorie og Luthers lille katekismus satt som spikret hos de fleste.  Etter en liten pause gikk vi over til norsk.  Vi leste fra leseboka og svarte på spørsmål.  Etter endt høring takket læreren for skoleåret, og han ønsket familiene god sommer.  Vi sa ”i like måte”, bukket og neiet og stormet ut.  Mødrene fant seg sitteplasser utendørs og tok frem medbrakt mat.  Det ble drukket kaffe og for elevene var det stort sett saft.  For min del kunne jeg velge om jeg ville ha årets brusflaske til 17. mai eller om jeg ville spare den til eksamen.  Det var et stort dilemma for meg hvert år før 17. mai, men jeg endte stort sett med å spare flasken til eksamensdagen.  Takket være den ble eksamen en virkelig høytidsdag.  Dersom det sosiale samværet og praten mellom de voksne trakk for lenge ut, ble vi utålmodige vi som egentlig var hovedpersonene på denne store dagen.  Vi ventet i grunnen bare på å si skolen farvel og begynne ferien.  Hjemme hos oss var det ikke lov å bade før skolen sluttet.  Om det var aldri så varmt både på land og vann først i juni, var regelen ufravikelig.  Jeg hadde neppe overlevd om jeg ikke hadde vært et ulydig barn.  Seltangen lå godt skjult, og det var vidunderlig med en dukkert der, selv før eksamen!