Minner fra Normannvik

Av Marit Aubert - født Strømme (1927 – 2016)

Innledning:

Hvilke år er det jeg har mine minner fra?

Fra ca 1930 til ca 1943. Vi tilbrakte mye tid på Kveldro fra jeg ble født og frem til Båtbakken ble ferdig bygget. Da var jeg mellom 3 og 4 år. Da bodde vi der 7-8 måneder av året inntil pappa døde i 1936. ( De øvrige månedene bodde vi i Lyngør). De neste årene flyttet vi mellom Kveldro og Båtbakken, alt etter helsen til bestemor og bestefar. På 40-tallet ble Båtbakken leid ut, og vi – mamma og 3 barn – bodde da fast på Kveldro inntil huset ble solgt etter de gamle døde. Det jeg forbinder med oppvekst og barndom strekker seg over en periode på ca 12 år, fra jeg var ca 4 år til jeg var ca 15 år.
Aktivitetene våre endret seg selvsagt etter som vi vokste til, men i dag (2012) må jeg bare undre meg over at vi fant underholdning og moro i spill og leker som dagens barn antakelig ikke ville bruke tiden på. Forklaringen må være at vi hadde ikke særlige valgmuligheter. Vi drev med det vi kunne gjennomføre på det alderstrinnet vi befant oss, og jeg kan ikke huske at voksne folk eller myndigheter måtte engasjeres for at vi – den oppvoksende slekt – skulle ha noe å drive på med i det daglige. Hvis jeg i oppveksten skulle ha antydet at jeg ikke hadde noe å gjøre (ordet kjede seg kjente vi ikke), ville mamma antakelig satt meg til å vaske opp. (Det er vel derfor en ble som en ble..)
I Normannvik i min oppvekst kjente alle hverandre. Vi barn kunne gå på besøk i hvert et hus. Vi følte trygghet. Vi var få som skulle forholde oss til hverandre. Vi var stort sett gode venner. De større guttene kunne erte oss, men jeg følte aldri det var ondskapsfullt. Det var nærmest morsomt. Bare en slosskamp husker jeg. Det var snøballkrig på jordet. To partier kjempet. Det endte med nevekamp og hyl. Da kom vinduene i 3 hus opp. Mødrene ropte strengt på sine egne. De lystret, og de som ble igjen, forsvant hver til sitt. Hva hadde skjedd i dag? Ingen hadde lystret og mødrene hadde skjelt ut hverandre..
At de større var sammen med oss mindre, var naturligvis fordi utvalget ikke var særlig stort.

Barndomsminner

Jeg ble født i 1927. Da bodde våre foreldre i en leilighet i 2. etasje på Lyngør skole. Bestemor og bestefar bodde på Kveldro i Normannvik. Da jeg var ca 3 år ble Båtbakken bygd. Det var ment å være en sommerbolig, men fra første stund ble dette huset og hagen mer enn det. Vi bodde på Normannvik fra april måned til oktober/november. Flyttetidene var avhengig av været, men ca 8 måneder i året bodde vi på Båtbakken. Det betød at vi følte det var her vi som familie hørte til. Da jeg ble skolepliktig, måtte jeg bli med pappa i motorbåten, Adam, til Lyngør om morgenen og hjem om ettermiddagen. Småklassene gikk annenhver dag, så jeg ble bedre kjent på Normannvik enn i Lyngør. I Vestre Normannvik fikk jeg venner. Nørn og Affen var mine faste lekekamerater. Dit fikk jeg lov å gå alene, og der borte var vi under oppsikt både av Ingharta ( Affens mor) og Jenny (Nørns mor). Etter hvert måtte vi ha Egill (vår bror) med, og da Tua kunne ”slippes løs”, måtte vi også ha med henne. Det likte vi ikke noe særlig, men Nørn fant på råd. Tua kunne være hos foreldrene hans. Dermed ble Jenny og Karl barnepiker. Tua kalte Karl Mortensen for Nilsen av en eller annen merkelig grunn. Hun likte svært godt å være der, og ekteparet Mortensen moret seg over den vesle jenta. Vi litt større hadde våre faste tilholdssteder. Bak uthusbygningen hos Mortensen lagde vi fjøs. Materialene fant vi mens vi ruslet rundt i skauområdet: Det var stein, mose, kongler og pinner. Av steina og mosen formet vi fjøs med plass til dyr. De store konglene ble til kyr, de små ble til kalver. Det fikk hver sine binger. Passende pinner ble ben. Disse stakk vi inn under kongleskjellene og plasserte etter hvert buskapen innenfor de ytterste veggene i de små fjøsene. Når nypene kom, ble disse høns med to bein. Det tok lang tid før alt ble ferdig, og innimellom dro vi bort til Båtbakken eller ned til bukta. Da måtte vi si fra at vi gikk og vår mor på Båtbakken måtte vite at vi hadde forflyttet oss. Etter støpingen av muren til bua på Båtbakken lå de igjen sand. Den ble brakt bort på høyre side av vegen, rett ved eiketrærne som fremdeles står. I sandhaugen lagde vi festninger og gravde brønner. Det ble plantet hager og anlagt veger. Samtidig med sandhaugen fikk vi et par små spader. Jeg tror disse var de første tingene som ble kjøpt til oss for lek utendørs. Vi brukte blikkbokser, og dersom noe av stentøy innendørs gikk i stykker, fikk vi bitene. Da Broms skulle selge den gamle varekassen hvor han fraktet brød og kaker, havnet den ved siden av sandhaugen. Den ble da hytte, og inni den dekket vi fint med all verdens kasserte ting fra huset. Enkelte dager holdt vi oss nede ved vannet. I svingen - ved Amalieborg- nede ved ”den hvite steinen” ligger en flate ut i søla. Når vannet var passe høyt, var her ypperlig å leke med barkebåter. Båtene var barkebiter som vi hadde laget spisse i den ene enden. Der festet vi hyssing med en tegnestift. I hyssingens andre ende hadde vi en pinne til å holde i. Så dro vi båtene i alle retninger mens vi gikk frem og tilbake. Vi hadde også båter med mast og seil av papir. Alt var hjemmelaget. Disse slapp vi ut i de små bølgene vi lagde med de andre farkostene. Da var det spennende å se hvilken båt som kom først i mål. ”Den hvite steinen” eksisterer ikke i dag. Den ble sprengt bort da veien ble utvidet. Navnet fikk den fordi faren vår malte en hvit firkant på den ytterste kanten av steinen som vendte mot Vestre Normannvik. Hensikten var å lage et varselskilt da bilene begynte å komme, og barn begynte å ferdes på vegen.

Da vi ble litt større, var det ikke særlig stas å drive med småbåter. Vi lærte tidlig både å ro og skote, svømme kunne de fleste allerede fra 5-6 års alderen, ikke bare vi fastboende, men også de barna som i sommerukene slo følge med oss til Seltangen. I 8-9-årsalderen tok vi i bruk prammen. Da lekte vi ”Normannvik Dampskipsselskap”. Dette foretagenet måtte forberedes grundig. Til billettpenger lette vi etter små hvite skjell på innsiden av holmene fra Kommunebrygga til Vedholmen. Som billetter hadde vi små flate stein. Vi hadde 3 anløpssteder: Ett på Vedholmen, ett tvers over ved den ytre brygga og ett ved brygga på Munken. Om det skulle være ett eller to skip i rutefart, var avhengig av antall passasjerer. Med full drift hadde hver båt både kaptein og styrmann. Kapteinene blåste i en liten fløyte, ordnet med penger og billetter, mens styrmannen både var maskin og den som navigerte. Pussig nok syntes de litt større guttene at det var morsomt å frakte oss mindre rundt i bukta, men høysesongen var i ferieukene. Disse somrene på Normannvik i oppveksten står for meg som helt spesielle og meget innholdsrike. De fastboende dro vanligvis ikke på ferier. I de fleste hus hadde de dyr som skulle ha sitt daglige stell, og alle hadde kjøkkenhager hvor de dyrket bær og grønnsaker. Somrene var tiden for besøk av slektninger som bodde andre steder. Noen av disse kom bare for noen dager, andre ble værende i flere uker. Enkelte fastboende leide ut til fremmede i en periode. Mange som kom, hadde barn på alder med oss som bodde der, og det ble liv og røre rundt forbi. På gråværsdager eller ved lav vannstand bygde vi hytter. Vi hadde en oppe ved steingjerdet i Øvre Normannvik og en ute i Bogenes. Hytta i Bogenes var litt spesiell. Der brukte vi ei jettegryte som tre av veggene. Vi bar stein til veranda foran og lagde tak av greiner og kvist. Det ble plass til 3 stykker av gangen inni hytta, resten måtte sitte på ”verandaen” utenfor. Inne hadde vi 4 små kasser, 3 til å sitte på og en til bord. På bordet ble det etter hvert både duk og blomsterglass. Det var i grunnen forberedelsene som var det morsomste. Når endelig hytta var ferdig, ble det som regel oppbrudd. Da skulle det gjøres andre ting, ofte sammen med foreldre eller slektninger. Noen dro på båttur, andre skulle fange reker og ta skjell som agn for kveldens fisketur på fjorden, mens andre igjen ville rett og slett være for seg selv og slappe av. Enkelte av dem som kom til Normannvik husker jeg spesielt godt. En familie kom fra Tyskland. Henrik het familiefaren og var i slekt med Mortensen. Jeg må nesten si at disse brakte en ny tid til Normannvik. Ekteparet hadde tvillingdøtrene Helma og Gitta. Disse to hadde med seg telt og en mengde med utendørs spill. Jeg antar vi var i 8-9 årsalderen første gang de besøkte familien. Teltet ble satt opp i hagen bak huset hos Karl Mortensen og noen timer daglig lekte vi her den tiden de ferierte. Teltet ble huset, og her bodde en familie med barn. Nørn var far og en av tvillingdøtrene var mor. Vi andre var barna. På sementen utenfor hoppet vi tau, spilte ringspill, ballspill, lakket paradis og kastet piler mote en plate på veggen. I teltet ”hvilte” vi og inntok måltidene våre. Som oftest sørget Jenny for maten, og ekteparet i teltet dekket og serverte. Samtalene gikk på tysk og norsk i beste forståelse. Husets voksne satt av og til i fluktstoler utenfor husveggen og lyttet til barneoppdragelsen fra teltet. De fikk seg mang en god latter over samtalene som foregikk på begge språk. Av og til fikk vi lyst på kirsebær. Da gikk vi over kleiva og bort i hagen til bestefar, Nils Halvorsen. Her var det mange og til dels store trær vi kunne forsyne oss av. Bare ett tre hadde svarte bær, de øvrige hadde gule. For de barna som vanligvis bodde i bystrøk og måtte kjøpe bær og frukt på torget, var dette helt eventyrlig. Vi måtte vente med å spise av de sorte bærene til bestemor hadde fått det hun skulle bruke, men da ble også det treet tilgjengelig. Da kunne det være 7-8 barn som klatret oppover stammen og utover grenene og forsynte seg.

Da ferietiden tok slutt, ble det svært stille. Bare enkelte søndagsettermiddager ble det liv på jordet i Vestre Normannvik. Da kom det gutter fra Krokvåg, Dalen og av og til fra Gjeving. De sparket fotball, hoppet lengde og høyde og gikk på stylter. Vi som hørte til de mindreårige fikk etter hvert låne både stativ og stylter, og med litt hjelp klarte vi å benytte begge deler. Når høsten kom, og det ble tidlig skumring, lekte vi gjemsel eller ”peke på månen”. Da kunne vi være 10-12 stykker og leiken foregikk på vegen i svingen ved Amalieborg. Derfra var det utallige gjemmeplasser, f.eks i heia bak Amalieborg, ved Båtbakken, i vegskråningene, bak stabbesteinene etc. Her kunne både små og store være med. I disse høstkveldene hendte det at vi hadde et ”trekkplaster” til stede, og det var onkel Dikkedikk. Hans offisielle navn var Carl Fredrik Monsen Christiansen, fhv. kaptein. Han og hans kone Margrethe eide Amalieborg. Hun var datter til Nils Halvorsen som bodde på Kveldro. De bodde i Arendal, men kom rett som det var til Normannvik. Var været bra, bodde de på Amalieborg. De var to humørfylte mennesker. De likte barn, og når vi samlet oss i svingen, var onkel med. Når han sto og telte til 100, og deretter skulle prente en han hadde oppdaget, var det et syn. Han jabbet i veg og fektet med armene mens han pustet og peste seg frem til dit han skulle. Tvi, nærmest spyttet han ut og klasket hendene i steinhella hvor målet var. Det ble fnist og ledd fra gjemmeplassene, og onkel løp av gårde etter lydene mens han brummet for seg selv.

På fine høstdager var vi på bærtur med mødrene våre. Bringebær fant vi mellom Brenningskjæret og Stemmekjær og blåbær vokste det i skogen oppover mot Gjevingmyra. Skulle vi plukke bjørnebær, rodde vi til Løktene, eller vi gikk til Bogenes. Rett før krigen kom Jan, Arlette og Jack til Margrethe i Dalen. De lærte oss å bruke sopp. Arlette kunne tilberede deilige retter, og sopp ble etter hvert meget ettertraktet.

Da renslighet var en dyd.

Inntil Krokvåg vannverk ble etablert, var det få husstander i vårt distrikt som hadde innlagt vann. De fleste hentet vann fra en brønn – eller fra en bekk – bar det inn på kjøkkenet i sinkbøtter og plasserte bøttene på en krakk eller en kasse. En øse hang vanligvis på en av bøttene, og derfra kunne husets beboere forsyne seg med vann til drikke og til bruk for nødtørftig personlig hygiene. Fra bøttene ble det også tatt vann til matlaging.

Da mama, mine to søsken og jeg på 30-tallet flyttet inn på Kveldro til bestemor og bestefar, var de to gamle begynt å bli skikkelig skrøpelige. ”Vannhenterne” ble derfor i utgangspunktet mama og jeg. Mine to søsken fikk sin tørn ettersom de vokste til. Brønnen lå nede ved hovedvegen, på høyre side, der stien mot Storkjær fremdeles går.

Det var tungt å få vannet i hus, og vi lærte oss tidlig å spare på dråpene. Utover mot sommeren kom det ikke hvert år tilsig i brønnen, og i tørre somre kunne den gå tom. Hvis det skjedde, måtte vi hente vann i øvre Normannvik. Der oppe var det en olle hvor det stadig kom vann. Dit dro vi med Norgesglass i ransel og en bøtte i hver hånd. Jeg klarte ikke å bære fulle bøtter. Derfor kunne det bli flere turer før det ble nok til dagens forbruk.

Ollen var ikke særlig dyp. Jeg hadde derfor med øsen. Med den tømte jeg vann over i glass og bøtter. Ofte måtte jeg vente til det ble nok vann i ollen, så jeg kunne øse på nytt. Det tok derfor litt tid før jeg kunne begi meg på hjemvegen.

Hjemover hadde jeg to muligheter: Enten gå ned mellom husene i Vestre Normannvik og gå ut på ”storvegen” og bort til Kveldro, eller ned til vegskillet til Kjæret til venstre, opp til neste vegskille til høyre, og ned kleiva til Østre Normannvik og over gjerdet til Kveldro.

Til rengjøring brukte vi sjøvann. Klesvasken hopte seg opp i disse ukene. I tillegg lå ulltepper og tykke plagg fra vinteren. Dette skulle tas med på sommerens storvask. Den fant sted da omtrent alt vi eide av klær, håndklær og sengetøy var erklært skittent.

Det var to betingelser før vaskedagene kunne fastsettes: Nr. 1: Det måtte se ut som om godværet skulle holde seg. Nr.2: Det måtte være ledig på vaskeplassen. Mama ringte derfor til Gjevingmyra. De hadde sin vaskeplass ved Halvorskjenn. Der hadde de ryddet ildsted for storgryta, og der var benker, baljer og bøtter. Mellom trærne var det strukket snorer. Hit fikk vi lov å komme.

Dagen før vi skulle i gang med vasken, måtte vi opp og legge i vann. I en sponkurv bar jeg tøy og vaskemidler på ryggen. I et dynetrekk hadde mama pakket sengetøy, duker og håndklær. I tillegg hadde mama et putevar med strømper og sokker. Vannet i kjenna var lunkent, så vi tente ikke opp varme. Tøyet ble lagt i baljene i såpevann og alt ble gjort klart til kokvask dagen etter. Første vaskedag startet vi tidlig. Med oss hadde vi en ny porsjon med tøy som skulle legges i vann. I ranselen hadde jeg niste og saft. Fru Myhre pleide å komme med kaffe til mama utpå formiddagen. Sammen satt vi tre og hygget oss i matpausen.

Etter hvert som tøyet ble vasket, bar jeg det bort til noen planker som lå fra land og ut i kjenna. Der foregikk skyllinga. I kjenna var det bevegelse, det virket som vannet med såpe rant nedover, og klart vann kom ovenfra. Etter skyllingen hengte vi plaggene på snorene. Siste runde var strømper og sokker. Dette ble plassert til tørking rundt på grener og busker. Utpå dagen var baljene tømt for tøy, men såpevannet ble spart på. Dette øste vi fra storgryta og fordelte i baljene. I dem la vi skittent tøy til ny runde neste dag.

Så bar det hjemover. Selv om vi ikke hadde vært borte så mange timene, var de to gamle og de to mindreårige utålmodige. Det ble derfor lettvinn middag og avslapping før en av oss enda en gang måtte opp til kjenna. Da skulle det tørre tøyet hentes ned. Det ble lagt på ”Svartekott” for videre behandling. Andre vaskedag forløp som den første, men tredje dagen hadde vi bare med det tøyet hele familien skiftet av seg kvelden før. Da dette var vasket og hengt opp, ryddet vi etter oss og vasket og skylte alt vi hadde benyttet. Så var vi innom på Gjevingmyra og takket for oss. Om kvelden gikk vi til kjenna for siste gang. Da var de to små i sengene sine, og bestemor og bestefar satt i stua. Vi behøvde ikke skynde oss. Alt tøyet ble da tatt ned, det som ikke var tørt, ble hengt i hagen hjemme.

Neste storvask var på høsten når bekken nedenfor Kveldro var full av vann. Da foregikk vasken nede ved vegen. Ble det regn og kaldt, måtte vaskingen foregå på kjøkkenet. Jeg husker ennå hvor utrivelig det var med baljer,vann og vått tøy inne. Ikke minst husker jeg alle vannbøttene som måtte bæres opp fra bekken og inn.

Filleryene ble skrubbet om høsten. Disse fraktet vi ut på fjorden for skylling. Vi dro en og en rye etter prammen. Fargene i ryene skulle – etter sigende – bli så klare av sjøvann.

Etterbehandlingen av det rene tøyet foregikk noenlunde likt i de fleste av husene. Sengetøy og duker ble dynket. Likeledes linhåndklærne. Deretter ble alt strukket og brettet. Så bar det til rullebua. På Kveldro måtte vi være to til å dra rulla rundt. Den liknet en avlang kasse med lokk og var i høyde med skuldrene mine. Tøyet ble viklet på to stokker som ble skjøvet inn under ”lokket” på rulla. Lokket var fylt med stein og jernskrot for å få tyngde. Det var regler for hvor mange ganger vi måtte dra frem og tilbake. For dukene var det så vidt jeg husker 40. Det rullede tøyet ble hengt til tørk. Deretter brettet etter bestemte regler. (Da jeg kjøpte Kveldro tilbake på 1960-tallet, sto den gamle rulla fremdeles på bua. Jeg ringte Aust-Agder museum og spurte om de ville ha den. På det tidspunkt hadde nok de fleste kvittet seg med sine gamle ruller. Museet hadde flere eksemplarer.)Disse vaskedagene ved Halvorskjenn var strevsomme, men mamma så frem til dem. Det var et avvik fra det daglige, og det var hennes form for ferie.

Jeg tenker ofte på barndommens vaskedager når jeg ser mine barn og barnebarn fylle vaskemaskinen på Kveldro. Fra maskinen går tøyet i tørketrommelen. Rulla er borte, og strykejernet er lite i bruk. Det får meg til å konstatere at en i sin tid brukte tid og krefter på ting som egentlig var totalt unødvendige. Men – det var slik det skulle være – så da så!

Normannvikvegen

Inntil 1919 lå Normannvik utenfor allfarveg. Før dette året hadde folk fra Normannvik to muligheter for å komme til Dypvåg. Enten å bruke ”handårene” (ro i pram) eller å gå stiene som lå innenfor bebyggelsen og på ”baksiden” av de to fjellene, Kirkefjell og Slottefjell. Vannvegen var mest benyttet i sommerhalvåret. Folk rodde til kirken, og de rodde til sine åkrer som lå nær Dypvåg. De handlet på Krokvåg og på Askerøya. Når isen la seg, eller når uvær satte inn, måtte de gå til fots. Skolebarna måtte da bruke oppgåtte stier. Fra strandkanten hjemme i Normannvik gikk de opp til Øvre Normannvik, et område med skog, svaberg og steinurer. Så fulgte de stien gjennom skauen til den lille grenda, kalt Dalen. Derfra gikk de stien opp bak Slottefjell. Min bestefar, født 1860, mintes at de som barn måtte hale seg opp stien ved å ta tak i busker og småkratt når snø og is gjorde det vanskelig å komme frem på normal måte. Ved kirkestedet var terrenget litt slakere, så da kunne de skli nedover. Når ungene endelig nådde skolen høst og vinterstid, hendte det at de var gjennomvåte. Støvler, sokker og votter og gensere ble da hengt rundt ovnen i klasseværelset. Luften ble dårlig og fuktig, men tøyet ble tilnærmet tørt før de skulle hjem igjen.

I sommerhalvåret var det enklere. Det var to brygger ved Dypvågkilen, en ved Kobbervika og en ved Dypstø. Før vegen kom, kunne barna bli fraktet over. Noen ganger hendte det at båten ikke lå på ”riktig side” når de skulle hjem. Da måtte de stå og rope: ”Kom og hent”. Som regel var det en eller annen som kom hørte dem og kunne frakte dem over.

I 1890 søkte Dypvåg Herred om bidrag fra fylket for å anlegge og delvis omlegge tre vegprosjekter. Dersom hovedvegen gjennom bygdene skulle gjøre full nytte for seg, måtte det skaffes tilførselsveger til hovedvegen. Oppsitterne i ”Dybvaagdalen, Nordmandvik, Heller og Skibvik” søkte om bidrag til veg fra Dypvåg til Normannvik. Saken ble behandlet i Dypvåg Herredsstyre i 1913.

Kostnadsoverslag: Dypvåg – Kobbervik: 1070 m kr 15000, Kobbervik-Normannvik 590 m kr 3100. Til sammen kr 18100 for ca 1660 meter veg. Bredden skulle være 2,5 m med møteplasser, unntatt på en 360 m lang strekning som ville bli spesielt kostbar. Der skulle bredden innskrenkes til 2 meter. Arbeidet med dette vegstykket var ikke helt enkelt. Arbeidsfolkene måtte bore seg inn i fjellet, og nedenfor lå kilen. Bygdefolk fulgte nøye med i arbeidets gang. En dag gikk det galt. Manfred, en av arbeiderne, mistet taket og raste rett ned i vannet. De andre fikk han opp nokså raskt. Etter en tid kom læreren, Kvilekval, for å se på vegprosjektet under Slottefjell. Han kikket ned i vannet og henvendte seg til Skuland, som ledet arbeidet. ”Hvor dypt er det egentlig her?” ”Æ vett ikkje”, svarte Skuland, ”men spør Manfred, han har vore nere å kikka”! Svaret må ha vakt stor munterhet, for det blir husket ennå.

Oppsitterne hadde tegnet bidrag for til sammen kr 6000 til vegen. Grunneierne, med unntak at Prestegården, ga fri grunn. Fylkestinget 1914 ga 1/3 bidrag til anlegget, som ble overlevert 2. oktober 1919. Lengden ble oppgitt til ca 2000 meter.

Angående overleveringen av vegen i 1919 står det å lese i protokollen fra Aust-Agder fylkesting:

”Sak nr 80. 1920.

Meddelelse om veiavleverelser.

Fra Aust Agder Fylke Arendal den 15. mars 192

Til Aust Agder fylkesting.

Jeg tillater mig herved at forelægge det ærede fylkesting meddelelse om de i 1919 foretagne veiavleverelser.

H.T. Knudtzon.

Aar 1919, den 2 oktober, møtte ved Dybvaag kirke fylkesmannen, overingeniøren for fylkets veivesen, Dybvaags formannskap og lensmann, samt veiopsynsmann Storlie til befaring av bygdeveisanlegget Dybvaag – Nordmanvik, der av overingeniøren var erklæret ferdigbygget.

Under befaringen møtte kaptein Berntsen og henledet opmerksomheten på en stikrende, der paastodes aa opdemme vandet til skade for hans dyrkede mark. Det viste seg imidlertid at en grøft på utsiden av veien, der skulde bortlede vandet fra den forsænkning hvori stikrenden laa, ikke var forsvarlig oprensket og utdypet. Det blev da bestemt at grundeieren paa egen bekostning fik faa denne grøft oprensket, og skulde det da vise sig at stikrenden opdemmet vandet til skade for hans mark, skulde anlegget sørge for at saadant for fremtiden ikke ble gjort. Med dette forbehold blev anlegget overlevert til Dybvaag herred til fremtidig vedlikehold. Anlegget er ca 2 km langt.”

Overgangen fra ingen vegforbindelse med utenverdenen, og til å kunne bruke gruslagt bygdeveg, må ha vært enorm for de fastboende langs vegstrekningen Nordmannvik-Dypvåg. Også for dem som bodde øst for Normannvik må den ha hatt en viss betydning. De fleste mannfolkene var til sjøs og seilte jorden rundt, men for konene, barna og de andre hjemmeværende må vegen ha betydd en ny tilværelse. Håndkjerrer ble tatt i bruk og transport med hest ble etter hvert vanlig, både sommer og vinter.

Først på 30-tallet , da den første butikken ble åpnet ved Dypvåg brygge, hadde en del av beboerne langs vegen for lengst skaffet seg sykkel. De første bilene våget seg rundt kilen og kom vel frem til endestasjonen ved Kommunebrygga først på 20-tallet.

Stor trafikk ble det ikke. I min oppvekst på 30-tallet hadde vi mange billøse dager pr uke. De som kjørte var doktorene, en og annen gang kom en drosje, og hver uke kom ”Bromsebilen”. Den kom en fast dag i uken. Uansett hvilket kjøretøy det var, så løp alle ungene ned til vegen for å betrakte disse tekniske vidunderne. ”Bromsebilen” var mest spennende. Navnet hadde den fått fordi den fraktet brød og kaker fra baker Broms i Tvedestrand. Den hadde en kasse med to dører bak førerhuset. Når disse ble åpnet kunne en se haugen av brød og forskjellige kaker på små hyller som var montert inne i kassen.

Etter krigen økte trafikken, og vegen ble forbedret. I 50-årene ble den utvidet, og de verste svingene ble gjort mer oversiktlige. Ved disse arbeidene var det siste gang det ble brukt håndboring med hammer og feisel før skyting. De siste 20-30 årene har trafikken på vegen økt ytterligere. Det skyldes i første rekke vår velstandsutvikling. Det er ikke lenger bare de fastboende som gjør bruk av vegen. Hver weekend og hver ferie reiser folk til hytter og hus. Bebyggelsen har økt, og i tillegg er Normannvik brygge blitt endestasjon for folk som skal over fjorden til Askerøya. Hit reiser også de ”vegløse” som ferierer øst for Normannvik. Det er kamp om bryggeplasser og parkeringsplasser. Slitasjen på vegen har vært enorm. Forbedringer blir stadig utført. I 1979 ble den første vegbiten fra Dypvåg og østover asfaltert. I 1987 ble asfaltdekket forlenget ned til Dypstø, og i 1990 ble vegen asfaltert helt frem til Normannvik. Den har for lengst fått status som fylkesveg. I 1987 ble også Slottefjell sikret. Der en før risikerte steinsprang og steinsprut i hodet, er det nå boltet og forsynt med jernnett. I forbindelse med dette arbeidet er vegen ytterligere utbedret og forsynt med autovern. I 2010 ble det lagt helt asfaltdekke fra Dypvåg og til snuplassen ved Normannvik brygge.

Langs vegen – funderinger og opplevelser

Jeg er født i 1927. Det betyr at jeg har kunnet følge med etter hvert som vegen er blitt utbedret. Det betyr også at jeg registrerer hvor få endringer det ellers er blitt. I Østre Normannvik ligger fortsatt de tre hvite husene og den fhv. røde uthusbygningen og dominerer i landskapet. Går vi vegen bortover, kommer vi til Båtbakken. Navnet er gammelt, og det kan tyde på at en i eldre tid trakk opp småbåtene her. I svingen ligger Amalieborg. Navnet skriver seg fra første eier av det huset som ble satt opp her på 1800-tallet. Hun het Karen Amalie og var født i 1829 (Karen Amalie Olsdatter, f.1929, d.1918, gift med enkemann Ole Olsen Hol fra Vegårshei). Karen Amalie må ha vært en allsidig dame Hun slaktet griser for folk, og hun sang også døde ut fra hjemmet, slik skikken var.

Amalieborg er i dag en nydelig hytte, bygd på samme sted som Karen Amalies lille stue var oppført. Bukta på venstre side av vegen, fra asfaltens begynnelse og til Amalieborg, kalles Saulebukta. I offentlige papirer fra 1935 kalles den også Sølesundet. Fortsetter vi bortover vegen, får vi Vestre Normannvik inn til høyre. Heller ikke her er det skjedd store endringer fra min barndom. Smiebakken heter bakken foran oss. Her hadde Morten Henriksen smia si (Morten var far til Henrik og Pål Mortensen.) Han lærte smedyrket i Danmark. Han smidde låser og annet utstyr til seilskutene. I tillegg var han gårdbruker i Normannvik. På toppen av bakken er det nå anlagt parkeringsplass til høyre. Her var det tidligere dyrket mark. Litt lenger borte – på venstre side – er det også kommet parkeringsplass. Her var det tidligere et lite skogsområde. Omtrent der hvor containeren for avfall er plassert, sto tidligere et vognskjul. Det tilhørte Peder Karl Pedersen som bodde på Skibvik. Hit gikk han med hesten for å sadle på den og spenne for vogn når han skulle hente varer hjem. Foran oss ser vi nå Engene. Navnet forteller oss at her er åpen mark. Inntil for få år siden lå her et hus. Manglende vedlikehold gjorde at det måtte fjernes. I min barndom var jordene i bruk. Dels som potetland og kjøkkenhage, dels som eng for dyrefor. En bekk delte området i to. Den rant ned mot sjøen i Vestre Normannvik. I denne bekken fantes igler. Det var svært spennende å forsøke å fange dem. På Engene bodde i mange år Ring Marcussen med familie. Ring var stedets frisør. Når de hjemmeværende menn – og vi barna – ble for ”lange i luggen” gikk vi dit og ble snauet. Det kostet 25 øre for barn og 50 øre for voksne. Når klippingen var ferdig, tok Ring av seg skyggelua og tørket oss med den. Ring var førstemann i Normannvik som eide og kjørte bil. Det var en liten lastebil. Han var svært snill til å ta skolebarna med om morgenen. Vi satte oss ned på lasteplanet og frydet oss over skyssen. Ring kjørte sakte og sikkert. En morgen kom skomaker Hansen forbi. Han var kjent for sin raske gange. Hansen fikk tilbud om skyss. Han vinket tilbake: ”Nei takk, jeg har nok ikke tid til det , jeg.” Svaret vakte munterhet hos oss på lasteplanet. Det er vel derfor jeg husker det.

Neste oppoverbakke er Brumbakken eller Brunbakken. Gamle Normannvikfolk sa: Brunbakken. Ordet brun kan henspeile både på fargen og beliggenheten. Det er rødmoll i grunnen. Den kan virke brunaktig. Bakken ligger i randen av jordet. Brun betyr kant eller egg på gammelnorsk. Slik kan en spekulere inntil en vet mer om navnet. På toppen av bakken kommer vi frem til ”Dagens byrde”. Enten en kommer vestfra eller østfra har en hatt ”oppoverbakke”. De som brukte vegen – og kan hende hadde bør å bære – var nok slitne når de kom hit, noe jeg synes navnet gir uttrykk for. I 1957 ble det bygd et hus her. Bakken og omegn opp fra sjøen heter Kobbervikdalen, og tomten huset ligger på ble kalt Kobbervikhovet.

Området der husene nærmere sjøen ligger, heter Kobbervika. Hvis dette navnet er gammelt, har det trolig ikke noe med metallet å gjøre. Våre kobberforekomster ligger lenger øst i landet. Skuter med kobberlast kan ha ankret opp her etter utvinningen begynte på 1700-tallet. Men mer sannsynlig er det andre ting som kan ha inspirert til navnet. Har det f.eks noe med formen på selve vika å gjøre ? Gammelnorsk ”koppr” betyr ei lita rund hole (som i en kopp). ”Kopr” betyr også kobbe (sel). Har det f. eks vært et sted i nærheten hvor det har ligget sel? F. eks. på Pålsodd eller Odden, som den egentlig heter? Alt dette er spekulasjoner. Neste vik heter Skutevika. Før vegen kom, var det muligens godt å legge til her. Skutevika var bebodd – alle fall fra slutten av 1700-tallet. Uten veg var beboerne her nærmest isolerte hadde det ikke vært for sjøen og båtene. Så passerer vi Dalsstranda på vegen rundt Dypvågkilen. Vi kommer til Dypstø (den dype støa) og opp Dypstøbakken og kommer inn på Dypvågvegen.

Skolekretsen strakte seg østover til og med Skibvika. Barna herfra – og fra de øvrige plassene i Normannvik – var omtrent halvveis til skolen når de kom til vegen som begynte ved Kommunebrygga. I oktober 1936 begynte jeg på Dypvåg skole i 2. klasse. Tidligere hadde jeg gått på Lyngør skole. Der var skolevegen min en opplyst gang. Nå skulle jeg ut i mørket fra Kveldro tidlig om morgenen, og jeg hadde ca 2 km foran meg. På Normannvik kjente jeg bare en gutt, Nørn. Han var yngre enn meg og gikk i første klasse. Derfor gikk vi ikke samme dag. Først etter juleferien var jeg blitt så kjent med de andre barna at jeg kunne få følge. En gutt i klassen bodde på Vinterstø. Jeg husker fremdeles de første ukene da jeg måtte gå alene. De første par hundre metrene gikk greit. Da kunne jeg ennå fornemme lysene fra de tre husene i Østre Normannvik, på Båtbakken og fra de fire husene i Vestre Normannvik. – Men så gikk jeg inn i det store mørket. Over myrområdet lå det ofte tåkedis, og den gjorde stabbesteiner, trær og busker spøkelsesaktige og uhyggelige. Jeg følte at alt ble levende og ville ta meg. Noen ganger krøkte jeg meg sammen og listet meg på tå for at alle skapningene rundt meg ikke skulle se eller høre meg. Andre ganger trampet jeg i bakken, hylte og skrek for å skremme alt bort. Jeg forsøkte å si til meg selv at det var bare stein og trær, og at det var ingenting å være redd for. Men – jeg klarte aldri å overbevise meg selv om at skolevegen var ufarlig. En grunn til det var kan hende at det en morgen virkelig var bevegelse ved vegkanten. Tre elger gikk plutselig over vegen foran meg og ble borte i et lite skogholt på den andre siden. Da var det som hjertet stanset. Jeg holdt hendene foran ansiktet og klarte ikke røre meg. Etter en stund la jeg på sprang. Jeg hev etter pusten, ble svett og uvel, og stanset ikke før jeg kom til Prestegården. Når snøen kom, ble alt lysere og lettere. Enkelte dager ble det riktignok å stolpe seg av sted, men jeg minnes også dager med ski, spark og kjelkeføre. Under Slottefjell kunne det være skummelt dersom snøfallet var kommet om natta. Da lå fonnene oppetter fjellet og på skrå ned i sjøen. Det kunne være vanskelig å få feste for føttene eller skiene når snøen lå hardpakket. I dag begriper jeg ikke at de voksne kunne la oss barn forsere denne vegbiten alene vinterstid.

Da min generasjon fikk skolebarn, som skulle gå samme strekningen mine jevnaldrende og jeg engang gikk, ble det ordnet med skoleskyss. Fra ??? .ble vegen brøytet med bil.

Den gang som barn – og i oppveksten – stønnet jeg over vegen mang en gang. Den var dryg, den var svingete, den var smal etc. etc. Ettersom årene har gått, har jeg fått mer sans for de opplevelser og synsinntrykk jeg får undervegs. Fra Normannvik følger vegen strandkanten. Den bukter seg frem i terrenget med fjorden på den ene siden og fastlandet med knauser, heier, små jordlapper og spredt bebyggelse på den andre. Vegetasjonen er rikholdig langs hele vegen, og i løpet av sommeren kan en plukke nyperoser, standnelliker, St.Hansblomst, soleie, blåklokke, kløver,balderbrå, prestekrage, m.fl. i vegkanten. Ved Engene ser vi opp til Kirkefjell. Nede ved strandkanten igjen følger vegen atter terrenget. Slottefjell er foran oss. Det ser majestetisk ut der det ligger rett opp fra Dypvågkilen. Her bodde barndommens troll, og døra til trollet ligger rett inn ved den lille sandstranda ved Dalsbukta, innerst i kilen. I skråningen ved Aldershjemmet beundrer jeg bregnene, og jeg minnes da vi kravlet opp på venstre side av vegen for å finne stein i den gamle gruva her oppe. Etter endt spasertur setter jeg meg som oftest ned på kirkegårdsmuren, lukker øynene og tenker: Du verden, så heldig jeg er.