Hungersnød og protest i Dypvåg

Av Tor Larsen

 

Kilde: Marthe Glad Munch-Møller:              

”Med plikt til å redde sine liv – hungersnød og protest i Dypvåg i 1801”

 

I 1801 var det stor hungersnød i gamle Nedenes Amt, så også i Dypvåg. Det var særlig korn til matlaging som var vanskelig og skaffe, i alle fall for de som ikke var blant de mest velbeslåtte. Ved siden av at det var usedvanlig dårlige avlinger, torde heller ikke danske skip lenger seile over til Norge med korn på grunn av at engelske krigsskip lå i Skagerrak og Kattegat.

 

Litt etter påske i 1801 måtte den tyske galeasen ”Elsabe Maria” søke nødhavn i Lyngør på grunn av vanskelig vind. Skipet kom fra Rostock, og var på vei til Liverpool med akkurat korn. Om ettermiddagen den 18. april, tolv dager etter at skipet hadde lagt til i Lyngør, kom mellom 200 og 300 menn fra allmuen roende, hvorav de fleste fra Dypvåg sogn. De rodde rett til skipet og gjorde seg klar til å slepe det ut av havna. Kapteinen på skipet var ikke overvettes begeistret, men forsto at han hadde lite å stille opp med. Han tilkalte derfor tre loser for å sørge for at skipet kom trygt i havn, og med deres hjelp ble skipet ført til Dypvågkilen.

 

Da de kom inn mot Dypvågkilen, ble det sendt bud fra hus til hus om at de måtte ro ut og møte skipet og være med på å taue det til havn. Samtidig gikk det bud til de nærliggende kikesogn om at alle med behov for korn kunne få det de trengte i Dypvågkilen.

 

Det var nok en oppfatning blant allmuens kedere at dette skulle gå så riktig for seg som mulig. De var selvsagt redd for hva konsekvensene kunne bli. Dekkslukene skulle derfor ikke åpnes før de hadde fått hentet den kongelige toll- og kryssbetjent Bjering. Bjering var i utgangspunktet i mot hele operasjonen, men fikk liten støtte av byfogden i Risør. Den 21. ble derfor lukene åpnet.

 

Aksjonistene delte ut kornet uten krav om verken kreditt eller kontant betaling. I stedet sørget de for at samtlige som mottok korn ble skrevet ned med navn og hvor mye de hadde fått, for slik å kunne innkassere betaling etter at nøden hadde lagt seg. Noen få betalte selv etter noen år, andre betalte etter sin død ved at kornets verdi ble trukket fra i dødsboet før neste generasjon kunne overta arven. I mange tilfelle ble det ikke betalt tilbake noe som helst. Restsummen ble overført som norsk gjeld til Danmark etter 1814.

.

Skipperen på ”Elsabe Maria” klagde selvsagt på den urett som ble begått og fikk medhold.  Han fikk etter hvert godtgjørelse for både frakten og kornets verdi.  

 

Hendelsen førte til flere avhør og rettssaker, men på grunn av omstendighetene med dårlige avlinger og sult ble det ikke utdelt straff til noen.    

 

Les Much-Møller sin mastergradavhandling her: 

 

 

 

 

 

 

Man kan også lese:

 

Sigrid E. Nilsen

”Det kom et skip til Lyngør” / Aust Agder arv, 1999

 

Sigrid E. Nilsen

”Elsabe Marias hvetelast” / Aust Agder arv, 2007